På sykkeltur til helvete

Ja, så er det altså blitt sånn. Har aldri vært noen sylfide. Liker meg selv ”god og rund”. Men av og til så blir det nok. Og da må jeg gjøre noe. Ikke fordi slanking i seg selv er sunt. Hater det. Og vet at prosessen er smertefull. Og da snakker jeg ikke om noen god smerte. Jeg snakker om reinspikka lidelse. Likevel, når skjorta sprekker foran på tredje juledag, så må noe gjøres. Og når frua gir bort medlemskap i Elixia som nyttårspresang, så skjønner man jo et hint. Spinning er tingen for deg, ble det sagt.

Vel, jeg har jo en fortid som ivrig syklist, så de gamle sykkelskoa ble funnet fram. Sykkelshortsen også. Og den passa gitt! Så egentlig litt OK ut. Faste lår og leggmuskler og greier. Det krever to skikkelige mannebein å bære en solid kropp.

Vel så bar det av sted til trening. Og trening ble det. Først ble jeg vist rundt av ei jente som var et hode høyere enn meg, blond, sprettrumpe, ja alt spratt egentlig på henne. Hun må ha hatt noen sånne sprettgreier i skoa også, for beina nærmest fløy gjennom lufta. Jeg daffet etter sprettballen og ble fortalt – på svensk (hvorfor snakker alle svensk om dagen?) – om alle senterets herligheter, blant annet et hav av apparater som hentet ut av filmen ”I – Robot”. Skinnende og skrekkelig utseende monstre i svart og krom. Nei takk. Jeg vil sykle, sa jeg.

Sykkeltime ble det. Sykkelskoa passet til og med i sporet på pedalene. Jeg satt fast. OK. Det er jo meningen. Tråkke. Tråkke. Ny blondine ankommer. Heeeejjjj! Enda en svensk sprettrumpe. Har ni det bra? Jeg har allerede fått puls og klarer ikke å få fram dette skingrende ”jaaaaaa!” som sikkert forventes av meg. Men de andre jubler og da har vi det sikkert bra.

Musikken begynner. Tekno. Jeg er ikke spesielt begeistret for tekno, men finner rytmen. Beina går som strikkepinnene til tante Augusta, og hun kunne strikke en Shetlandsgenser på to dager. Så skal vi stå. Jeg prøver å bremse, men det er jo ikke noen brems! Beina flyr opp og ned. Vi ”måste legga på mer vikt”. Ja vel. Jeg skrur og får mer motstand, slik jeg har blitt forklart. Snill gutt. Sliten gutt. Hiver etter pusten. Hvorfor har jeg fått svarte flekker foran øynene og nedover den grå t-skjorta? Og hvorfor er armene mine blanke? Og hvorfor svir øynene og det renner noe nedover ansiktet? Jeg gråter vel ikke igjen?

Neida, jeg svetter. Beina raser gjennom teknohelvetet. Jeg står og tråkker til jeg ser mannen med ljåen. Så er vi visst på toppen. 4-3-2-1, så setter vi oss ned igjen. Det var första toppen! ”Iiiiihaaa,” roper den blonde sprettrumpan. Og så er det på’n igjen. Etter tre topper er blondinen hes, vi har kjempet oss gjennom alt det nyeste hotte innen tysk teknomusikk og Jan er veldig, veldig, veldig sliten. Og våt som en vaskefille.

Likevel må jeg innrømme at det var deilig. Alle har vel godt av en liten sykkeltur gjennom helvete? Det verste er: Jeg gleder meg til neste trening. Er jeg blitt masochist?