After hours..

Pakket cd-kofferten sammen med en fornøyd følelse i kroppen. Dansegulvet hadde vibrert heftig hele natten og rytmene hang enda tungt i kroppen. Glade mennesker i lekende flirt bekreftet virkningen og intensjonen, og jeg konstaterte at jobben atter en gang var en gjennomført suksess.

Vel ute i vinternatten dro jeg kåpen tettere rundt meg og begynte på spaserturen hjemover. Smilte litt for meg selv der jeg stadig passerte par i tett omfavnelse, ivrig debaterende hvilken adresse kvelden skulle avsluttes i. Moret meg med mentale bilder hvor deres avslutning ble min begynnelse..

Da jeg rundet hjørnet ved Holbergs Plass ble jeg vár tunge skritt bak meg, kikket diskrèt i retning lyden uten å kunne se hvem som laget den. Hadde jeg ikke hørt de samme skritt litt vel lenge..? ”Din tosk, du inbiller deg ting nå!” sa jeg lavt under skjerfet mens jeg ristet lett på hodet.
Nesten umerkelig satt jeg opp tempoet litt, returnerte til de lystige scener som utspant seg i mitt hodet og begynte på veien oppover Sofies gt. Da jeg nærmet meg Glykstad gt merket jeg de samme tunge skritt-lydene bak meg, denne gang litt nærmere. Jeg lot som ingenting og tråkket fortere mot St.Hanshaugen, hjemme…

Brått kjente jeg ett fast grep i nakken, ikke brutalt men bestemt. En dyp stemme mot øret ba meg fortsette gå, men ikke snu meg. Jeg kjente varmen fra en kropp inntil siden min og en arm la seg rundt midjen. ” Du har kontrollen der du troner i din dj-boks, unge frøken. Du vet hva du gjør. Du trenger slippe kontrollen og overlate styringen til meg nå!” Hans varme pust kilte i halsgropen.. Jeg er sjanseløs. Min mest erogene sone er under angrep og kroppen reagerer foræderisk.

Merkelig nok ble jeg ikke redd, men nektet overgi kontroll til denne fremmede med de tunge skrifttene.
”Jeg vet hvor du bor og nå skal du invitere meg inn!” sier stemmen, stadig mot halsgropen som nå brenner under huden. Fast og bestemt leder han meg de siste 100 m mot lelighetsblokken min, og han holder meg tett inntil seg med sitt grep om nakken og midjen. Styrer meg mot inngangspartiet men fortsetter rundt hjørnet bak blokken forbi hoveddøren.

Hva nå tenker jeg og for første gang blir jeg nervøs og urolig. Bakgården virker om mulig enda mer øde og tom, og han skyver meg i retning bakdøren. Det er en liten trappeavsats der med noen forlatte sykler i vinterhi, lyskuppelen over døren blinker urytmisk i lyspærens dødsdans.
Han løsner grepet i nakken, flytter grepet til hånleddene mine. Skyver meg opp mot murveggen og lener seg tungt mot meg. ”Du har ertet meg med ditt blikk lenge nå, miss thing!” pusten hans går fortere og stemmen er en anelse hes. Skjønner at jeg vet hvem han er men våger ikke si noe. Han verken hørtes truende eller farlig ut, heller mer insisterende og selvsikker.

Han snur meg og jeg møter blikket til min kollega.

Over lengre tid har vi lekt en dans, han og jeg. Danset rundt hverandre med blikk og ørsmå berøringer i forbifarten. Berøringer som har etterlatt varige spor i kroppen min. Han er alltid det første og siste jeg ser hver kveld der han står med sitt lumske smil og ertende blikk. Hilser meg lystent velkommen og adjø.
Denne store sterke dørvakten som sjeldent sier mer enn nødvendig.

Uten ord smiler jeg min aksept..



2 be continued 

(next week part 2)