Under skallet

De fleste av oss dekker oss mer eller mindre bak en maske. Noen har et beskyttende skall rundt seg. Mitt var stort og solid. En beskyttende mur mellom meg og verden.

Etter hvert ble det trangt der inne i skallet. Det slo sprekker. Det tok stadig mer tid og krefter å holde skallet sammen. Sånn at ingen skulle få se mitt utilstrekkelige jeg. For jeg var aldri bra nok.

Var det å forbli i skallet sitt egentlig noen reell mulighet? Hadde det vært lettere å bli der inne? Det vil jeg heldigvis aldri få vite, for skallet eksploderte og noen ryddet bort bitene for meg. Det var det samme for meg. Jeg var ved veis ende. Beslutningen var min egen. Det var over nå.

Hvorfor skrek jeg da?

Du får ikke lov sa de. Så viste de meg kartet og veien. Du må gå selv, sa de. Det er langt, men du kommer til å klare det. Hvis du vil. Dopet og viljeløs, snudd i riktig retning og snakket framover langs veien. Skylden var de andres, ikke min. Barnet var fritt for skam. Ryggen ble gradvis rakere. Blikket fastere. Det ble vår. Det underlige som boblet på innsiden var ikke symptomer på sykdom, men på livsglede.

Frisk sa de. Jeg var bra nok for meg selv. Det er flere lag med skall. De skal knuses bit for bit. Jeg vil finne hele meg. Dette blir ditt beste år sa vennene. Gode vennene som var der hele tiden. De har rett. Mitt beste. Hvert år fra nå.

JAG VILL MÖTA...
Rustad, rak och pansersluten
gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.

Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.

Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.

Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.

Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.

Karin Boye