Fordi det minner meg om noe jeg har glemt...

Det siste jeg lovte deg,
var at jeg skulle glemme deg.

Du fikk meg til å sverge ved alt som var hellig for oss.
"Glem meg," sa du.
"Jeg vil at du skal la verden fortsette å overraske deg
med små mirakler,
ikke gå rundt og tenk på noe som distraherer deg
fra alt som er vakkert.
Vær så snill å glemme meg.
Jeg skal aldri be deg om noe mer."

Jeg husker jeg tenkte at
du kunne be meg om hva som helst,
bare ikke dette.

Be meg hente månen
og la den lyse opp dunkle kroker i vintermørket.
Be meg lære å fly,
slik at vi kan se lysene fra byer og tettsteder
høyt oppefra.

Be meg fange vinden
og temme bølgene,
hva som helst.

Men ikke be meg om å glemme deg.

Jeg ville fortelle deg alt
jeg aldri hadde sagt.

Ville si at når du strøk bort
villfarne hårstrå fra ansiktet mitt,
ville jeg aller helst
bare riste dem ned i fjeset igjen
for at du skulle gjøre det en gang til.

Ville fortelle deg
at jeg pleide å bruke din pute
når jeg sov alene,
for å kjenne lukten av deg.

Ville forklare
at uten deg
kan jeg ikke se alle fargene lenger.

Ville
si alt dette
og holde deg fast
uten noensinne å slippe deg,
men jeg visste at om jeg gjorde det,
ville det bli så mye verre for oss begge.

Så jeg tidde.
Og nikket stille.

"Jeg
lover," svarte jeg
og merket at noe døde i samme øyeblikk.

Jeg
har holdt løftet mitt i mange år.
Jeg har prøvd å glemme deg.

Men jeg lovte ikke
at jeg skulle la være å gråte.
Så jeg gråter over de små miraklene livet byr på.

Jeg gråter
av lukten av kaprifol om morgenen.
Jeg gråter
når noen kaster på hodet på en bestemt måte.
Jeg gråter
når de spiller All Apologies på radioen.
Jeg gråter
når bølgene ruller mot land om høsten.
Innvendig.

Fordi det minner meg
om noe jeg har glemt.

Jeg har holdt det jeg lovte,
Jeg har glemt deg.

Nå venter jeg
på at du skal holde det du lovte