Kommunikasjon - en liten historie fra virkeligheten

Kommunikasjon er aldri enkelt.  Årsaken til det er at det ofte ligger så mye ”usagt” bak det man sier, og som virker selvsagt for en part, men er absolutt ingen selvfølge for den andre.  Alle har sitt ståsted og grunner for å formulere seg slik de gjør, mens den andre kan tolke det basert på en helt annen virkelighet. Denne episoden er tatt fra min siste ferie, og viser hvor feil det kan bli.

Jeg og min eks har akkurat flyttet fra hverandre, men hadde planlagt en reise i lang tid og skulle ennå gjennomføre denne.  Vi bor nå hver for oss, men eier ennå et rekkehus sammen, hvor han bor. I forkant av ferien var det en del planlegging.  Jeg har alltid vært reiseleder når vi har reist sammen, og har hatt ansvar for papirer, penger og pass.   Denne gangen måtte dette ansvaret deles, og han hadde ansvaret for passene, som lå pent pakket sammen i skuffen under TVen.   

Fordi vi skulle reise med min stedatter ba jeg han sjekke passet hennes, slik at vi var sikre på at det ikke var utløpt.  Han kom raskt tilbake med beskjed at han hadde sjekket passene og de var ennå gyldige.

Avreisedagen kom og jeg ringte han på morningen.  Vi gikk igjennom at passene, pengene og papirene var i orden.  Vi skulle fly med Ryanair for førstegang, med alle deres restriksjoner, så vi var veldig tidlig ute.  Vi sjekket inn på terminalen raskt og effektivt.   Når vi kom til å droppe bagasjen, ventet jeg pent på å få passet mitt.  Han ristet svakt på hodet, det hadde vel ikke han!  Han tuller titt og ofte, så jeg regnet med det var en spøk, og ba pent om at han måtte slutte å tulle og gi meg passet.   Han nektet febrilsk på at det hadde absolutt ikke han.  Jeg la endelig merke til desperasjonen i ansiktet hans, og innså at han absolutt ikke hadde passet mitt.   Oppgitt og sint kastet jeg meg inn i en diskusjon om hvem som hadde rett. ”Jeg spurte deg jo i morges om du hadde passene, og du sa jo ja!”  Jeg var rimelig stresset på dette tidspunktet, siden Torp lå et par timer hjemmefra.   

Han på sin side opprettholdt sin side av saken.  Det han selvsagt hadde ment var at han hadde passet sitt og datteren sin sitt.  Jeg hadde jo flyttet ut og hadde jo som voksen person ansvar for meg selv, og jeg hadde jo ikke spesifikt bedt han om å ta med mitt pass.  Da jeg hadde bedt han sjekk utløpsdatoen, hadde han jo kun sjekket datterens pass og hans eget.  

Fordi jeg visste at alle passene lå i samme skuff (men ikke helt inntil hverandre) hadde jeg automatisk gått ut i fra at han mente alle passene.  Noe annet var utenkelig for meg.

Etter noen minutters diskusjon om hvem sin feil det var, og en stedatter på nippet til å gråte pga tapt ferie, fikk jeg endelig samlet meg nok til å finne en løsning.   Takket være god tid, fikk vi ordne nødpass, og alt var klart for tur.  Igjennom hele ferien gikk jeg og grublet over hvem sin feil det var.  Svaret jeg kom frem til var at det var verken hans eller min feil.  Vi bare tolket ting forskjellig, og neste gang må jeg lære meg å være ennå litt mer konkret.