Irland rundt - på 10 dager

En eksmann, en hormonell tenåring og en veldig singel søster.  Det var kanskje ikke helt dette jeg hadde sett for meg som reisefølge alle de årene jeg hadde drømt om den grønne øya i sør.  Irland har for meg alltid vært DET stedet jeg ville reise, men som ved gjentatte forsøk har glidd vekk mellom fingrene mine.

Jeg elsker å planlegge og drømme.  Flittig sjekke reiseruter, opplevelse, hoteller og andre menneskers erfaringer.  Jeg elsker å finne skatter enten det er et hotell eller en aktivitet. Alt trenger ikke å være planlagt, men planleggingen i seg selv skaper en forventning og spenning som varer i lang tid før reisen.  Reisefeber kalles det vel.  Men denne gangen var det annerledes.  To måneder før avreise ble jeg separert, og planlegging og reisefeber måtte finne seg i å bli satt til side. Men reise sammen det skulle vi!

Starten av reisen var som tatt ut av en dårlig oppfølger av ”Hjelp, vi er på ferie”.  Avreise var fredag ettermiddag, samme dag skolene sluttet, og med påfølgende rushtrafikk ut av Oslo i en varm bil.  Tenåringen var i et heller grettent humør, og sørget for at vi skulle vite akkurat hvor fælt hun hadde det. Avreisen var med Ryanair fra Torp, og vi hadde planlagt god tid.  Selskapet er jo kjent for to ting: billige billettet og rigide regler, og som førstereis med selskapet ville vi være sikre på at alt ble rett.   Vi ankom flyplassen og alt var i rute.  Vi sjekket lett inn på maskinen, og humøret steg betraktelig.  Det var bare et problem.  Kommunikasjonen mellom to fraseparerte mennesker hadde brutt sammen på veien, og det lille, men akk så viktige røde passet var glemt.  Krisen var et faktum.  Tenåringen begynte å gråte, søsteren var sint og krangelen om hvem sin feil det var, var i full gang.  Men vi hadde tid.  Masse tid.  Med tid kommer det muligheter.  Etter et par hektisk timer med mye løping, leting, kjefting og penger var vi endelig på flyet.  Om enn litt blakkere og stresset.

Vi landet i Dublin, og det var på tide å senke skuldrene og nyte ferien.  Den jeg hadde drømt om i så mange år. Taxisjåføren var akkurat slik jeg hadde forestilt meg en ire, og slik jeg kjenner de.  Gjestfri og snakkesalig.  Til tider kanskje for pratsom og behjelpelig.  Jeg kunne se skrekken hos min søster og fjortenåringen når han kom med advarslene på rad og rekke.  Alt fra området vi skulle bo i til farene ved å kjøre en sørirsk bil rundt i Belfast.  For å understreke advarslene passerer vi et område med politibiler og mennesker. Det hadde vært et gjengdrap der dagen før.

Leiligheten vi skulle bo i var flott.  Akkurat som på bildet.  Området var kanskje ikke det aller beste, men det finnes verre steder i Oslo.  Det er rart.  Hjemme så tenker man ikke over slikt, men på reise da er alt mye skumlere.  Området var ikke noe problem, men et bad på deling var.  Med en 14 – åring, med føner, rettetang og sminkepungen i kofferten, tok et gjennomsnittlig morgenstell cirka 2 timer fra start til slutt.  For en person!  Men det finnes triks for det meste, sett vekkerklokka på en time før og la henne få badet først.  Vi innarbeidet et flott kø system - tenåringen, søsteren, meg og sist men ikke minst min stakkars eks, hanen i gruppa. 

Dublin forsvant litt for oss.  Det ble så lite tid, og vi brukte tid på å venne oss til hverandre.  Vi spiste, gikk og shoppet.  Byen er flott med elven, bruer og gamle hus.  Men Dublin for meg er og blir pub og uteliv. Det var midtsommernatt.  Gatene krydde av mennesker og liv.  En salig røre av utdrikningslag, turister og irer.  Men med en mindreårig på tur, måtte utelivet vike.  Etter to puber var hun lei, og verken irsk musikk eller ubegrenset tilgang på brus kunne overtale henne.

Etter Dublin gikk reisen slag i slag.  Vi reiste landet rundt.  Belfast – Derry – Donegal – Galway –  Dingle - Tramore – Dublin.  Reisen ble til mens vi var på tur, og startskuddet gikk i Belfast på en søndag.  Belfast er helt dødt på en søndag.  De trenger dagen til å hente seg inn etter en hektisk helg. Vi gikk igjennom tomme gater, og stakk hodet innom de like stille pubene.  Vi sjekket inn på hotell Europa.  Hotellet med den tvilsomme ære å være det mest bomba hotellet. 

Mandag morgen ble vi møtt av en kraftkar av en fyr med de fleste synlige kroppsdeler tatovert.  Vår personlige guide på en rundreise i historien.  Belfast er fascinerendes.  Historien som er så nær i tid, og med en konflikt som ennå eksisterer, men i en roligere utgave.  Vi ankom midt i paradesesongen, og fikk oppleve atmosfæren.  De protestantiske områdene, slitne, staset opp med flagg og vimpler og store veggmalerier av historiske hendelser.  Følelsen av og fritt kunne gå rundt i området, og samtidig minnes klipp fra nyhetssendinger av opptøyer og britiske tropper.   De katolske områdene med sine kirker og vakre steinhus.  Veggen er der ennå.  Veggen som skiller protestantisk fra katolsk område.  Portene som stenges hver kveld klokken 22, og åpnes neste morgen.  Ja det er rolig der nå, men veggen kan ikke fjernes. Det vil kun gi opphav til nye bølger av konflikt.  Kanskje en dag, men ikke ennå.  De vil gjerne, men det tar tid før sår heles, og tiden er ikke helt der ennå.

Med minnene fra rundturen i bakhodet gikk ferden videre nord.  Langs kysten, og til Derry.  Den gamle byen omgitt av mur.  Byen hvor de fleste irske emigrantene reiste fra, og byen som var stedet for bloody Sunday.  17 mennesker døde den dagen i møte med den britiske hæren.  Nord – Irlands nest største by er delt i to av elven og religion.  Vi bodde midt i gamle byen og hadde utsikt mot det katolske området Bogside.  Veggmaleriet med ”Free Derry” lyste mot oss hver gang vi tittet ut vinduet.  Møtet med Nord – Irland var sterkt, og det er både godt og vondt å få historien så nære.  Lærerikt, interessant og trist på en og samme gang.

Vi reiste videre tilbake mot det roligere sør.  Værgudene var snille med oss. Vi passerte flotte fiskelandsbyer, kupert kystlandskap, åkre, tusenvis av traktorer og grønn natur.  Irland var grønt, i alle mulige toner og sjatteringer.  Menneskene var gjestfrie.  Og det var mengder av amerikanere.  Hauger av dem på jakt etter sine røtter.  Eller som en god irsk venn av meg poengterte – de er ikke amerikanere de er irsk – amerikanere.  Det er verre, med påfølgende setning ” a plague on the country”.  Det får stå for hans regning, men de var ikke til å unngå og de gjorde seg godt synlig.

Galway var flott, og i Dingle fikk vi møte delfinen Fungi.  Han ville ikke leke med oss der vi lå og duppet i vannet, men for et syn.  Det er noe med det å se et slikt dyr i sitt rette element.  Verken trent eller tam, men nysgjerrig på mennesker og båter.  Hadde vi hatt tid, hadde vi sneket oss til en natt til i den lille byen Dingle.  Men vi hadde et mål.  En liten kystby som het Tramore med lang strand og stort tivoli.  Gjennom nettet hadde jeg kommet i kontakt med en irsk dame og hennes tenåringsdatter.  Vi fikk bo hos dem helt gratis.  På kvelden var vi invitert på irsk standup og fest på det lokale hotellet.  Det var tilreisende fra sør og nord Irland, og det var en kveld som varte til tidlig morgen.  Jeg lærte mye den kvelden. Viktige ting som at folk fra Cork er Irlands svar på bergensere, og at alkohol burde man kjøpe i Nord – Irland.  Jeg kan ennå kjenne krampene i magemusklene etter timer med latter.  Nye vennskap ble skapt og unnskyldninger for å reise tilbake.

Vel hjemme etter en kort stopp i Dublin har turen fått modnet.  Minnene og høydepunktene var mange.   Jeg smiler ennå av min søster, i en Galway pub, som ble sjekket opp av en bonde i 40 – 50 årene.  På bred dialekt med Guiness i den ene hånden, og en eim av alkohol og okse, lurte han på om min søster var singel. Om hun ønsket seg mange barn.  Det gikk heller dårlig med sjekkeforsøket.  Men slike små episoder sitter som klistret.  Glemt er alle krangler om bad, manglende pass, tenåringsproblemer og ekteskapsproblemer.  De er erstattet med morsomme øyeblikk og glimt fra opplevelse og møter.  Og ikke minst fire mennesker som er glad i hverandre tross alt.

Ble reisen som jeg hadde drømt om? Nei, absolutt ikke.  Men fantastisk var det uansett.