Pennnan

Det er en kjølig fredagsettermiddag i oktober.   Vi forlater Aberdeen og er på vei nordover langs kysten.  Endelig på vei til Pennan.  Jeg ser landskapet skifter utenfor vinduet.   Grå mursteinshus av granitt erstattes av røde og oransje trær og modne åkre.   Den friske luften fyller bilen, og jeg kjenner høstsolen varme ansiktet mitt.  Dagen er perfekt. Skyfri, solrik og det er starten på en helg.   Vi kjører i nesten en time i stillhet.  Jeg smiler mot sjåføren, og stryker han forsiktig over låret.  En liten gest for å vise han hvor takknemlig jeg er.  Dette er hans gave til meg.

Jeg har vært der før, men jeg lar meg overraske i det vi kjører ned en trang skråning og plutselig er midt blant de små murhusene.    Tjue små hvite mursteinshus ligger presset mellom fjellskråningen og havet.  Som små hvite perler langs bryggekanten.  Jeg kjenner lukten av saltsjø og tang når jeg åpner bil døren.   Dråpene av saltvann treffer ansiktet, og jeg tørker dem smilende vekk.  Jeg elsker lukten og følelsen av havet.  Det er så åpent.  Så fritt. 

Kjenner den sterke hånden som tar tak i min, og vi går mot det lille vertshuset.  Med kun fire rom er det umulig å få rom om sommeren, men det er høst og turistene har endelig reist hjem.   Rommet er knøttlite.  Sengen tar opp største delen av rommet, og gjemt i det ene hjørnet er et enkelt dusjkabinett.  Jeg kan nesten krype fra senga og rett inn i dusjen.  Luksus er et fremmedord, men det er fort glemt når man titter ut vinduet.  Gjennom det ruglete glasset seg jeg tidevannet er på vei innover og bølgene som slår mot bryggekanten.  Bagene blir plasserte på sengen og vi løper ut mens det ennå er lyst.

Hånd i hånd beveger vi oss opp åsen.  Forbi åkre som ennå er grønne og gjørmete stier.  Fantastisk utsikt over havet og klippene.  Solen beveger seg rolig ned over horisonten.  Vi går feil og havner innenfor en innhegning.    Det er akkurat som kuene skjønner vi ikke skal være der og de kommer små jagende mot oss.  Noen meter bortenfor ser vi en port, og vi kommer oss i sikkerhet.   Vi oppdager at det har begynt å mørkne, og vi er et stykke unna byen.  Godt hjulpet av hverandre finner vi veien nedover den glatte mørke skråningen og til den opplyste lille byen.  

Sultne og rene etter en rask dusj finner vi veien til restauranten.  En liten tur gjør noe med appetitten.   Restauranten er liten akkurat som alt annet i byen og versthuset.   Vi blir vist til et privat bord i det ene hjørnet.  Taket er lavt, gulvene knirker og rommet er lyst opp av stearinlys.  Måltidet er fantastisk.  Alt er lokalt.  Fisk, krabbe og kamskjell er kommet fra båtene i den lille havna.   Kjøtt og grønnsaker fra gårdene vi hadde vandret i mellom.   Restauranten er full, men med kun 5-7 bord har de god tid til alle.  Mette og døsige siger vi inn i rommet ved siden av.   Peisen brenner og vi synker ned i en dyp sofa.  Utenfor er havet stormfullt.  Vinduet er dekket av vanndråper.  Samtalen med de andre gjestene er hyggelig og livlig.  Godt smurt av god drikke.  Klokken når midnatt før vi kryper tett inntil hverandre under den myke dyna og faller i dyp søvn. 

Uthvilt våkner jeg nesten morgen.  Jeg smiler av synet av det bustete hodet.  Forsiktig stryker jeg han over kinnet, og ser han våkner til live.  Det tar nesten en time før vi tar motet til oss og kryper ut av den varme dyna og ut i det kjølige rommet.  Til frokosten møter vi kjente ansikt fra gårsdagen.  Vi nyter en full skotsk frokost med alt :  egg, bacon, black pudding, bønner, sopp, hash browns og ubegrensede mengder av toast og te.  En rolig vandring langs bryggekanten avslutter frokosten.  Helgen har vært perfekt.  Det er nesten så jeg tror at selene i havgapet vinker  der de vifter med flippene.