KJØRE helt til Zagreb? Erru gæærn? (2)

Jeg rakk ikke fergen i Gedser. Den siste går klokka ni hver kveld. Så det ble ti-ferga fra Rødby i stedet. En kort fergetur. Så vidt tid til å spise. Noe annet enn nøtter. Så var vi i Tyskland. 250 kilometer og snaut to timer unna hotellet jeg pleier å bo på. Rett sør for Rostock. Et feriested med over 3000 sengeplasser. Alltid en seng til meg. Det visste jeg. Stort smil bak resepsjonsdisken; Grüss Gott, wie gehts mein freund, ein zimmer heute nacht? Jeg tar den utstrakte hånden hans. Nikker. Smiler. Forsøker å blunke vekk alt regnet som har sprutet mot øynene mine de siste timene. Tar nøkkelen og sovner nesten før jeg får lagt meg.

Regn. Regn. Jeg suser og flyter og svever gjennom høyslettelandskapet og våtmarkene nord i Tyskland. Vakkert vet jeg det er. For jeg har sett det i blankt solskinn, grønne trekroner, tørr asfalt. Men ikke i dag. Motorveien mot Berlin er svart og våt. Regner det virkelig i hele Europa?

Men så skrus det av. Regnet. Skyene. Den våte asfalten. Magi. Jeg nærmer meg Berlin, skal ta av ved Potsdam i retning mot Leipzig og München. Et annet land. Et annet Europa. En annen verden. Jubel! Jeg farer av gårde. Pavarotti på høyttalerne. Nessun Dorma. Nessun Dorma. Sol! Sol! Sol! O sole mio! Så vakkert det er! Forbi Leipzig, Mendelssohns fødested. Ut med Pavarotti. Inn med Mendelssohns fiolinkonsert. Sørover. Sørover. Temperaturen stiger. Det er åtte varme grader ute. Stanser ved veikanten. Strekker på bena. Trekker lufta inn i lungene. Ikke så verst lukt egentlig. Må være trærne langs motorveien, de grønne åkrene, Bavaria, deilige Bayern med store skoger og gylne åser. Og elva. Donau siger som et dovent dyr under broene, svinger tilbake, vokser, kommer fra venstre nå. Ny bro. Seks broer i alt. Som et langsomt storslalom mestrer Donaus vannmasser naturen, legger den under seg, boltrer seg sørover, den også, som jeg.

Og så dukker alpene opp. Når krysset jeg egentlig grensen til Østerrike? Jo, den siste broen, den ved Passau. Jeg fylte jo bensin der! Og alpene. Eller er det skyer i horisonten? Nei, det er snødekte fjell. Som Jotunheimen over Valdresflya, men i motlys, som en hildring, som Kittelsens Soria Moria. Tunneler, tunneler, kilometerlange tunneler. Den siste forbi Graz er en mil lang, lys som flimrer forbi, ellers som å være under jorda. Jeg er under jorda. Selvsagt. Jeg dundrer jo gjennom fjell, for helvete! Og så er jeg gjennom, i Graz. Og det er mørkt ute også. Det er kveld. Men jeg vil være i Zagreb før klokka er ni. Det vet jeg. For det tar omtrent tolv timer å kjøre fra Rostock i Nord-Tyskland til hovedstaden i Kroatia. Det vet jeg. Har gjort det før. Mange ganger. Og asfalten er tørr.

Slovenia skuffer som alltid med veistandard som en dårlig norsk riksvei. Men så er jeg i Kroatia, og i Kroatia kan man bygge veier. Hele landet er fullt av digre motorveier, på kryss og tvers. Fra Slovenia til Zagreb, videre nordover mot Budapest, østover til Beograd og sørover helt til Split og Dubrovnik. Flotte veier. Jeg har kjørt dem alle sammen.

Jeg er inne i byen. Svinger av fra hovedveien og inn i bygatene. Stanser foran en restaurant. Karijola. Den beste pizzaen i verden. Bunn så tynn som flattbrød, men med digre, stekte lommer av luft, sjokkvarmet i steinovn med vedfyring. Mozarella. Ikke noe Jarlsbergost her nei. Tynt lag med deilig tomatsaus. Basilikum. Biter av hvitløk. Prsutto crudo. Myk og tynn og nesten søtlig spekeskinke som dekker hele pizzaen, lagt på etter tre minutters steking i over tre hundre grader. På toppen hjemmedyrket rukkola og halve cherrytomater. Pizzaen er større enn Stor Peppes. Den koster førti kroner. Pilsen koster ti. Det er godt å være hjemme igjen.