La Divina

(Foto: M/S Norma som trafikerte Kristiansund - Buenos Aires 1935)

Hun visste ikke hvem han var, den dagen hennes mor fortalte at de skulle legge ut på en lang reise for å møte hennes far. Hun var 6 år gammel. Året var 1926.

Før hun ble født hadde hennes foreldre giftet seg, og mens mor gikk gravid fikk hennes far for seg at han måtte en siste tur ut i verden. 6 år senere var moren lei av å vente, og reiste etter ham. De tok en båt som i løpet av fire uker brakte dem over Atlanterhavet både på langs og på tvers. En kone ble gjenforent med sin mann, og far og datter fikk møte hverandre før første gang i Comodoro Rivadavia, i Patagonias oljerike område.

Noen år senere var hun tilbake i Norge og gikk på skole i Bergen. Men foreldrene hennes savnet Argentina og etterlot henne i Bergen hos sin tante og reiste tilbake til Patagonia. Etter ferdig folkeskole reiste hun enda en gang til Argentina for å gjenforenes med sin familie. Denne gangen var hun 14 år og reiste alene. Fra Bergen og opp til Kristiansund støtte båten på en annen damp. Ankeret fra det andre skipet knuste gjennom skroget og kastet den lille frøknen ut av lugaren med voldsom kraft. Dette gjorde inntrykk på en av de andre passasjerene, en 19 år gammel gutt.

Før de legger ut på den månedlange ferden fra Kristiansund skriver han hjem til sine foreldre om den dramatiske hendelsen på veien fra Bergen, men at "gjento på passkontoret" ellers slapp fra det med skrekken.

I Buenos Aires, 2007 har jeg med meg en kopi av brevet fra den 19 år gamle gutten og overrekker det til jenta fra passkontoret, som nå er 89 år gammel, mor til tre, bestemor til flere og bosatt i Palermo i Buenos Aires. Vi drikker te og spiser hjemmelaget  eplekake. Vi snakker norsk, hun på en klingende bergensdialekt som er klarere og mindre avslepen enn min. Det er ikke ofte hun får snakke norsk og noen ord og vendinger har likevel blitt argentinisert.

Hun får lese brevet datert Kristiansund, 19. august 1935. Hun leser det om og om igjen, triller ut en liten latter, og sier: "Ja, det er meg! Du kan tro det ble oppstandelse!" Hun forteller meg om sitt liv i Argentina. Om alle frierne hun hadde som ung kvinne, om argentineren som jobbet for hennes far, og som ble hennes mann. At de flyttet med hennes to eldste barn fra Patagonia til Buenos Aires og bodde utenfor byen frem til mannen hennes døde. Han hadde ikke vært spesielt interessert i Norge og hennes språk eller bakgrunn. Barna deres lærte derfor ikke norsk, og de var aldri på besøk i Norge. Men da mannen hennes døde, kjøpte hun en billett til Bergen for å besøke sine skoleveninder.

En av dem hadde i løpet av alle disse årene giftet seg med fetteren til den unge 19-åringen som engang hadde reist på båten sammen med henne. Fetteren og hennes skolevenninnes mann visste at 19-åringen også nettopp var kommet hjem til Norge, nå som 70-åring og sendte et brev for å fortelle om sammentreffet. 70-åringen satt nå i rullestol og var rammet av slag og bodde hos sin yngste bror i Skien. Han hadde mistet taleevnen og kunne ikke svare på brevet.

Svar på dette fikk hun ikke før noen og 20 år senere, da jeg møtte henne i Buenos Aires. Vi satt hele kvelden og så på bilder, fra Bergen, fra Commodoro Rivadavia, fra Norge og fra Argentina. Vi sang nystemten - Bergens "nasjonalsang" og hun ønsket at hun hadde husket alle versene. Til sammen kunne vi bare tre. Jeg lovet at jeg skulle ta med alle versene neste gang jeg kom til Argentina.

Jeg gjorde som jeg lovte - jeg hadde med meg samtlige vers til nystemten neste gang jeg reiste over Atlanteren. Men det var for sent. 89-åringen hadde ikke blitt mer enn 91, og nå var hun borte. Jeg ville synge nystemten på graven hennes, men fikk vite at hun ikke hadde noen grav. Hun var blitt kremert uten retur, uten at asken var blitt samlet opp og uten å bli lagt til hvile. Uansett. Jeg tenker på henne, på Bergen og Buenos Aires, hver gang jeg hører Nystemten.

Hvil i fred.