Til deg!

Kjæreste deg!                                                                         Julen 2008

Det er snart 3 ½ år siden du forlot oss. Det er vanskelig å skrive kloke, vakre ord om det livet jeg lever nå. Til det er mine tanker altfor mange og komplekse. Men jeg har lyst til å fortelle deg så mange ting. Om barna, om mitt liv nå. Om jobb, om bikkja.

Noe av det har jeg lyst til å fortelle deg for å trøste og berolige deg. Noe savner jeg å kunne dele med deg. Fortelle deg så du på din kloke måte kan hjelpe meg å finne løsninger. Selv om det nå ikke lenger er løsninger for oss, men for meg og barna. Og så savner jeg så veldig den flotte kjæresten som trodde så veldig på meg. Som skrøt av meg i øst og vest. På mange måter var vi perfekte for hverandre. Eller – du var i hvert fall perfekt for meg der du bygde og holdt min selvtillit vedlike, uansett hva jeg gjorde. Og jeg var så stolt av å være din kjæreste at jeg gjorde tilsvarende. Jeg gjør det enda innimellom. Det å ha vært din kjæreste og utvalgte gjennom alle disse årene gjør det nesten umulig for meg å klare å finne noen å dele livet videre med. Nå burde du smile og være stolt. Det er jeg over å ha vært din kjæreste. Men mitt liv går videre.

Du sa mange ganger at du ikke ville at jeg skulle finne en ny kjæreste etter deg. Jeg vet det hadde med sjalusi å gjøre og at du innerst inne ikke ville at det skulle være sånn. Det sier i hvert fall dine venner. Men jeg er nok ikke laget for å være alene. Det gjør meg bare ulykkelig. Jeg klarer ikke å finne roen. Jeg vil ha noen å dele tanker med, noen å være fysisk tett inntil, noen å dele opplevelser med. Noen å være stolt av, noen som er stolt av meg. Noen å spørre om råd, ikke alltid for å følge dem, men fordi det å forklare en problemstilling  i seg selv kan hjelpe til å få orden på tankene.

Du satte en høy standard for et kjæresteforhold. Det gjør det vanskelig å finne noen som er bra nok etter å ha vært kjæresten din. Vi var et vi! Og jeg skjønner etter hvert at det var noe unikt, noe man kanskje bare finner en gang i livet. Samtidig gjør det å ha opplevd et slikt vi at det å være bare jeg føles ufullstendig og tomt. Det er ikke lett å finne den andre halvdelen av et nytt vi. For jeg er kresen etter å ha vært vi med deg.  Og nå begynner jeg å tro at jeg først må finne ut av jeg før jeg klarer å bli et nytt vi.

Husker du kjære hvor mange ganger vi hadde samtaler om barna og deres fremtid? Hvordan vi var enige om det aller meste. Om å være rause og gi masse kjærlighet. Gi dem tillit til å ta sine egne valg. Alltid støtte dem på det, men likevel forsøke å veilede dem. Husker du hvordan vi hver gang du fikk tilbakefall hadde samtaler hvor jeg måtte trygge deg på at jeg skulle klare den jobben alene når du ble borte?

Det er det største ansvaret jeg noen gang har tatt på meg. Og det tynger meg enda. Selv om jeg vil det samme som deg for barna, og både tror og håper at jeg skal klare det er det ansvaret overfor deg som tynger meg. Og fordi svigermor og svigerfar er der hele tiden. En fantastisk støtte, men også ofte en klamp om foten. Fordi de også føler forpliktelse til å ivareta deg og er kloke mennesker som vil godt. Men de er likevel ikke deg. Du skjønner nok dette bedre enn noen annen som har vokst opp med dem. Hvordan de kan være bestemte og tro de vet  - f eks hvordan du ville tenkt. Jeg husker enda med gru hvordan svigerfar sto ved graven din første julaften etter at du døde og tok på seg ansvaret for å ta vare på barna på vegne av deg. Det er vanskelig å si i mot en sånn stund.

Selv om jeg mange ganger er i tvil om hva jeg driver på med, går det bra med barna. Yngstemann har du vel aldri vært bekymret for. Det er det heller ingen grunn til. Han fortsatte å danse og er supersosial med de fleste. Nå er han aktiv med barneteater og har allerede hatt flere store roller hvor han blomstrer og spiller ut hele seg. Du ville vært så stolt!!! Og med god grunn forresten, for han får bare flotte tilbakemeldinger fra alle jeg har snakket med. Både de som har sett han og de som jobber i teateret.

Han klarer seg som alltid godt på skolen også. Dvs – sånn passe som elev, men er ikke involvert i noen konflikter og venn med alle. Der likner han vel oss begge.

Eldstemann er også en grei gutt. Eller ung mann bør jeg vel kalle han etter hvert. Han har blitt stor. Høyere enn meg. Han er lat, men forstår mer av viktigheten med oppgaver hjemme. Heldigvis er han i opposisjon til lillebror og tar plass. Det har vi jo snakket en del om, at lillebror har tatt altfor stor plass hjemme hos oss med alle sine ting. Både den sosiale siden, men også den sinte.

Etter tre veldig vanskelige år på ungdomsskolen er det nå morsomt å se hvordan han blomstrer på videregående. Går på Media og kommunikasjon. Og han har stort talent. Ønsker å bli regissør. Det er viktig med drømmer og ambisjoner.

Det er både rart og naturlig å skrive dette til deg. Vite at du aldri vil lese eller høre det. For nå går mitt liv videre. Flere og flere valg tas uten tanke på hva du ville, men på hvordan vårt liv er - nå!

Huset vårt fylles snart opp av alle dine juleengler. Hvem av dem vil du være? For så brutal er verden. Ditt liv er over. Våre liv går videre. Uansett hvor mye vi skulle ønsket det annerledes så er du historie. En viktig del av vår historie, men for alltid noe som var...

M.