Respekt

Livet tramper som kjent ubarmhjertig gjennom tilværelsen. Eller er det kanskje vi som tramper ubarmhjertig gjennom livet?

Forrige uke sto jeg ved et av livets store veiskiller. Jeg skulle følge min mor til graven, den siste gjenlevende av mine foreldre. En stillfaren kvinne som nådde den anselige alder av 85 år og etterlot seg et hav av etterkommere. Den drøye siste uken hadde modnet mange tanker. Selvsagt tanker om tap og savn, men aller mest vokste det frem tanker om skiftende generasjoner, om endrede roller. Om respekt for et strevsomt liv, om å stå i det man var eslet til, uten å mukke.

I min familie er det meg som sier noe i sammenhenger hvor noe skal sies, så jeg tok på meg ansvaret for å holde minnetalen, som yngstemann av 6 søsken. Jeg har lyst til å dele noen utdrag med dere, utdrag som beskriver et liv som går i graven med denne generasjonen:

Det er mange minner som beskriver hvem du var. Minner om å våkne julaftens morgener til lukten av nyskrubbet hus, iblandet begynnende julemiddagslukter og hjemmebrygget øl. Du var den siste i seng kvelden før etter at vi hadde pyntet juletreet og stua, og hadde sikkert vært oppe mange timer allerede når jeg pilte ned i stua for å slappe av og se julemorgen på TV og kjenne litt på julegavene, full av forventninger.  Forventninger du og pappa gjorde det som sto i deres makt for å innfri.

Luksusen jeg kjente på når jeg kunne gå i kjelleren og hente potetgull i romjula. En hel eske med Polly potetgull og peanøtter og alskens luksus hadde dere kjøpt på fabrikken. Til å smile av i overflodssamfunnet vi lever i i dag, men helt sikkert resultat av knallharde prioriteringer den gang.

Eller minner om blodklubb. Påbegynt dagen før og forventningen når jeg kom med skolebussen hjem på ettermiddagen og nesten kunne kjenne lukta av nykokt klubb langt bort i gata.

Minner om trygge, myke, godt brukte hender og et godt fang. Hender og fang som hadde gått i arv fra eldstemann ble født på høsten 1945. Fortsatt i godt hold når jeg tok dem i bruk sent på vinteren 1961 og enda var det flere barnebarn langt ut på 70- og 80-tallet som flittig brukte dem daglig i din rolle som reservemamma.

...

Jeg måtte bli voksen og få egne barn før jeg forsto hva du hadde stått oppe i. Antakelig kommer jeg aldri til å kunne forstå det fullt ut. Alt strevet, all forsakelsen, alt du gjorde for at vi skulle få et trygt og godt liv. I en verden som var så ganske annerledes enn min, ganske fri for hjelpemidler, økonomisk trygghet og likestilling. Du sto på tidlig og sent. Du hadde daglig ansvar for barn i nærmere 40 år. Og det uten at jeg – eller noen av de andre husker at du noen gang var sint eller hevet stemmen.

Jeg sitter igjen med en ydmyk følelse av å være med på mer enn et generasjonsskifte. Det noen kanskje til og med vil kalle et paradigmeskifte i livet. Heldigvis har vår hverdag forandret seg. I dag har de fleste av oss flere valgmuligheter, vi er mer bevisst på å realisere oss selv.

Alt dette er bra og skal bejubles, men her og nå er jeg opptatt av å hylle en generasjon som er i ferd med å forsvinne. Takke for de store ofrene de har gitt for at jeg kan være der jeg er i dag.

I ydmyk respekt. Fred over ditt minne, kjære mamma.