Farlig identitet (del 2)

Oliver ruslet ved siden av den gamle stien som skjærte igjennom skogen som på folkemunne ble kalt ”Tomhetsskogen”. Den ble kalt det, ettersom det ikke fantes annet liv enn planter og skog og bakterier. Ikke en eneste dyresjel eller fuglesjel. Hele skogen oste av en merkelig følelse, og det var kanskje derfor han likte seg så godt der.  Han selv hadde alltid følt den samme merkelige tomhetsfølelsen i seg selv. Men det var på vei til å endres drastisk.

Han tente en røyk og så bortetter skogsleiet. Her hadde han etterlatt sine fotavtrykk i mange år, så mange som han har kunne gått for egen maskin. Hans foreldre tok han ut i skogen da han var to år, og siden har magien sittet i blodet hans. Han visste at han kom til å savne dette stedet, men det var på tide. Morgendagen var dagen.

Han slukte røyken i hånden. Han hadde respekt for naturen som omga han, og etterlot aldri søppel og sneiper. Og han ville ikke ødelegge huden til et tre ved å brenne det med en sigarett. Han smilte for seg selv før han gikk videre inn i den mørke skogen. Dype sukk kunne høres fra hjertet til skogen.

Stien førte direkte inn i hjertet, en lysning som var det eneste stedet solstrålene kunne varme jorden. Han følte en spenning hver gang han gikk inn i strålen, han følte seg som en gud, som naturen tilba. Som han tilba naturen. Dette var siste gang han kom til stå i lysningen og føle naturen gro i sinnet hans, og tårene rant i dødelig stillhet nedover ansiktet hans og streifet det forsiktige smilet hans før det falt ned i bakken og ble liv for naturen. Det var på tide å dra hjem for de siste forberedelsene. Han forlot gudealteret i stille respekt. Han hadde fotografert det inn i sinnet, og det kom aldri til å forlate han så lenge han var i live.

Han gikk inn døren hos eg selv. Det eneste selskapet han hadde var en radio som til all tid spyttet ut klassisk musikk. Han så bortetter leilligheten, tom og kald som den pleide å være. Men det var noe annet nå. Han har bodd her i over tjue år. Nå var det på tide å flytte livet. Men ikke uten vemod. Men et slags positivt vemod. Nå skulle verden knele for hans føtter. Den visste det bare ikke.

Del 3 kommer når den kommer ;)