Hvor hvert sekund teller

Som jeg HATER Stavanger-dialekter!

Jo lengre sør man kommer des verre. Heldigvis blir det den siste norsken jeg hører på en god stund. Jeg går til terminalen hvor flyet til Boston tar av fra og, den gruppen med sibber de, vel de skal reise hvor ølen er billig og noen får betalt for å høre på maset deres.

Jeg kommer fram om ettermiddagen (hvis ettermiddag det er står ikke klart for meg) og jeg føler meg som kokt søppel. Ser ut som det og, på bildet jeg tar.

Flyr videre til New York og...det er ikke noe spesielt. JFK er som alle andre flyplasser og en Mohammed kjører meg til Days Inn som er lik alle de andre Dagene jeg har sovet gjennom.

En neger nede i gangen roper i telefonen.

Om morgenen bestiller jeg en drosje og blir til min store overraskelse plukket opp av en Lincoln Town car. Detter er luksus!

Turen gjennom Queens er dominert av gravstøtter på begge sider av veien. Flere kilometer av dem. At folk ikke lar seg kremere. Turen kjeder meg til vi når midten av Queensborough-broen. Da forandrer utsikten seg. Skyskrapere dekker horisonten.

Det er seks timer til jeg skal sjekke inn på Hotel Chelsea, så jeg finner ut at jeg vil opp til Empire State Building og siden naturhistoriemuseet ved Central Park.

Stor enn den er, er New York lett å finne fram i...så sant du har adressen da, ellers sliter du.

Jeg vandrer litt i sirkler før jeg finner inngangen til ESB og utsikten er slående.

Hvor enn man peker kameraet kan man knipse et bilde verdig å ramme inn.

Ved Times Square står noen muslimer og hyler noe ingen bryr seg om. Den ene stirrer rett på meg da jeg tar bilder.

Ca 50 kvartaler og to timer senere har jeg nådd museet. Levninger av dinosaurer sloss som i et overdimensjonert dukketeater ved inngangen. Bare det synet er verd hele turen.

Jeg ser presise gjennskapninger av eksotiske dyr og ender turen foran verdens største TV hvor man tas med på en tur ut i universet.

På vei ned til hotellet kaster en neger en kopp fra McDonalds på meg.

Jeg sjekker inn på hotellet og mister nesten haken når jeg ser rommet. Jeg har en rustikk utsikt over bakgården og en simpel vask står i et hjørne av rommet. Telefon har jeg ikke.

Doen er nede i gangen og badet er i etasjen over. Noen har skrevet "nasty Nate" på veggen. Håper han har sjekket ut.

I gangene, hver krik og krok, henger malerier og fotografier gitt av kunstnere som har bodd her. En fabelaktig samling!

Dagen etter vil jeg ut og se jøder.

Mannen i resepsjonen markerer kartet mitt men det eneste jeg ser er en kosher deli. I stedet snubler jeg over legendariske Other Music, som leder til en tur til Kim's og ved enden av dagen har eg vesken og en pose full av CDer og DVDer.

Neste dag snør og snør det og selv om det er verdens største klesbutikk finner jeg ikke noe på Macy's. Det mest spennende med dagen er Avatar i 3D

Onsdag vil jeg finne en bestemt butikk men ender opp i de fire etasjene til Barnes & Nobel og en pose med DVDer i vesken.

Torsdag går jeg på jødemuseum. Føttene verker virkelig nå, men jeg presser videre. Dette er den langste turen, nesten to timer hver vei. Jeg bruker så lang tid i museet, hvor jeg gjentatte ganger nesten bryter ut i tårer, at ferjene til frihetsgudinnen har gitt seg for dagen når jeg er klar. Det er det nærmeste jeg kommer henne.

Fredag er den siste hele dagen i NY, men i stedet for å fylle den slapper jeg av på rommet, spiser en sen frokost over veien på Malibu Diner hvor eier ligner Tony Darrow, får meg en barbering (spennende, skummelt, og varmt!) og avslutter kvelden med teaterstykket A Behanding in Spokane med Christopher Walken (som kunne ha greppet oss like godt om han leste fra telefonkatalogen!). Jeg tror Harold Ramis satt foran meg.

Føttene er ille, men jeg presser meg avsted. New York er ikke for vandring. Her er rytmen stram og pulsen høy. Alle har en indre radar som forteller dem at det er greit å gå før trafikklyset blr grønt. La gå at jeg tar dem igjen ved neste lyskryss, her gjelder hvert sekund. Mister du rytmen her finner du den aldri igjen.

Jeg sjekker ut ett minutt før fristen morgenen etter og en gammel hippie fra London ber gud velsigne meg mens han kjører meg til flyplassen.

Han har kule solbriller. 3D-briller fra Avatar.

De hjelper ikke mot solen, men hvilken rett har jeg til å sprekke en gammel hippies ballong?