Førtiårskrise for Dummies

Det er et stort spenn i tid fra det øyeblikket du tenker Er dette alt? - og til du sitter der med ett eller annet nytt frø, (eller uten frø) – og tenker Hva nå? Du tenker andre ting enn Hva nå?, også – du tenker Helvete! og du tenker Hjelp! og du tenker Hvor er alle sammen? – men first things first, la oss gå tilbake til den første tanken.

Du sitter altså ved kjøkkenbordet en dag, eller ligger nypult i sengen – i begge scenarier ser du på din livsledsager, og det slår deg at det må være mer i livet enn dette, mer i livet enn henne. Du har ofret deg for kone og barn, du har kanskje – hva vet jeg, gått i tjeneste – eller i alle fall har du følelsen av det. Du har brukt opp halvparten av halve livet ditt på familien, på klokka, og på småborgerligheten, satt opp listverk og kjørt trillebår – vært på hytta, hatt hagefest med naboen – og det er så forbannet smått.

Det er din tur, og du vil mer. Derfor åpner du opp, først og fremst for nye bekjentskaper, ikke i form av nye kompiser – du leter etter fitte. Du vet det kanskje ikke, du tror det er kjærlighet eller spenning, eller den forelskelsen du ikke finner sammen med din nåværende. I bunn og grunn er det genene dine du vil spraymale byen med før det er for sent – og du gjør det med en hvilken som helst frøken som er bare ørlite strammere enn den modellen du har i dag – og som er villig.

La meg dvele litt ved henne. Hun er vanligvis singel, (hvis du ikke har en ting gående på jobb med en tilsvarende misfornøyd kollega, eventuelt en av de som bare har det moro uten å tenke på konsekvensene) – og et sted mellom 28 og 37 år – som “liker modne menn” og som liker at “du får henne til å le” – og hun liker sannsynligvis intensiteten din når du knuller henne, fordi du får henne til å føle seg som den eneste kvinnen i verden. Hun vet ikke at panikk-knull er sånn, at det er det potensielle sisteknullet og du ønsker å gjøre mest mulig ut av det – og du skjønner ikke at du er så heldig at du har klart å få en strammere og mer strøken modell i senga – og det kommer til uttrykk i din iver. Hun tror det er henne, og det er det jo – men lottovinnere (du tror du har vunnet) er litt mer intens enn vanlige lønnsmottakere.

Tilbake til deg. Du har nå kommet dithen at du har fortapt deg i denne nye kvinnen. Hun opptar deg i ett og alt. Du vet du kan få, men du er fremdeles hjemme hos kjernefamilien. Det er litt dobbelt, på den ene siden vil du ikke såre noen, på den andre siden herjer galskapen, og du begynner å ljuge.

Du flørter på sms. Du gjør det så ofte du kan, du tenker ikke på annet, du har telefonen med på sommerferie, påskeferie, på hytta – og du sms’er til stadighet. Det begynner der, til du har vært i buksa på henne, og da fortsetter det med større intensitet – og kona di spør hvem det er, og du sier det er noe jobbgreier, og du puster lettet ut hvis en kompis sender deg en melding, fordi da har du noe å vise kona di; “se så gøy!” sier du, og det er bare en dustemelding – men du har beroliget henne en smule.

Etterhvert blir disse sms’ene ikke tilstrekkelig – og du må ut, du må møte, se kjenne, lukte. Knulle. Løgnene blir større. Du “drar på hytta”, fester med “en kompis”, blir “borte i helga” – og du går deg en tur.

La meg fortelle deg noe om “å gå tur”.

Hvis du aldri har gått tur alene tidligere, og begynner nå – så vet kona di at du ljuger. Hvis du trener fast, og så begynner å gå tur, så vet den som kjenner deg aller-aller-aller-aller-aller best her i verden at noe er i gjære. Hvis du er 30 år og leser dette, og planlegger en førtiårskrise om noen år, så er det jaggu best at du begynner å gå tur allerede nå, sånn at vanen ligger der når den kommer. Ikke fordi det vil hjelpe, det kommer til å sprekke etterhvert, men du kjøper deg i alle fall mer tid og mer troverdighet. Det finnes nok av andre feller å gå i.

Etterhvert kommer du til at du må gjøre noe med det forholdet du lever i, eller at du må gjøre noe med det forholdet du holder på med. Problemet ditt er at du ikke klarer å gjøre noen av delene, ikke før du blir konfrontert av din nåværende. Hun er naturligvis fortvilet, hun forsøker å finne igjen mannen sin – som hun vet er på vandring – hun er villig til å tilgi alt, bare du kommer tilbake. Tilgi, ikke glemme. Du frykter det, at du skal bli konfrontert med ditt idioti herfra til evigheten. I alle fall leter hun etter deg, og hun frykter fremtiden og den eller det som plager hennes verden. På ett tidspunkt vil hun være villig til å utføre alle de seksuelle tjenestene du ellers aldri ville fått. Anal, bondage – hun vil svelge hvis hun aldri har gjort det før. Vær der!

Vær der enten fordi du allerede er en idiot, og hvis du benytter deg av muligheten, så vil hun forakte deg enda mer når du står med flyttelasset ditt i to søppelsekker – eller vær der for opplevelsen hvis du blir.

Det er to utganger på et slikt scenario.

Du blir eller du går.

Alle møter noen i løpet av et liv, som snur opp ned på tilværelsen. Spørsmålet er hva du gjør med det. Blir du, så er saken klar – det blir humpete en stund, dere trenger kanskje noen som kan hjelpe dere å legge ting bak dere – men du blir muligens overrasket og imponert over hennes evne til å tilgi, og hun blir overrasket over din nye hengivenhet (gjerne i takknemlighet over hennes evne til å tilgi).

Hvis du går, så er saken klar. Det blir enda mer humpete. Først skal du møte kravene fra din eks, fra dine barn – som alle er sinte, såret, krenket – og du klarer ikke helt selv å takle hva du har påført dine nærmeste av smerte og fortvilelse. Så har du din nåværende, som vil kreve din oppmerksomhet, din oppofrelse, og din kjærlighet. Det er ikke sikkert at hun vil ta høyde for det tapet du har lidt, og den sorgen du kjenner for wasted life. Hun vil ikke like at du er helgepappa, hun er din nye nummer én og vil ikke være med på at ungene dine er førsteprioritet – hun vil skrike “hva med meg? SE MEG!” til du ikke klarer mer og du slites mellom å være anstendig på den ene siden og god partner på den andre – og du vil i alle fall få ditt annus horribilis hvis du ikke har hatt det tidligere.

Det er nemlig sånn at din nye partner vet at du er en utro jævel, og du vil vite at hun er i stand til å være den andre kvinnen – og det er aldri helt trygt for hun vil ta rått og røti hvis hun noengang blir misfornøyd igjen – og dere krangler, og du vet hun er misfornøyd.

Så står du der etterhvert, det spørs hvor lenge du holder ut, og du tenker hva nå? og hvor er alle sammen? og hjelp? og hva faen var det jeg holdt på med?

La gå at du var misfornøyd og tenkte Er dette alt? Det er ikke sikkert at du vil holde sammen med din nåværende for all fremtid. Vi lever så lenge at vi kan slite ut minst to partnere i løpet av livet.

Førtiårskrisemetoden er den verst tenkelig av alle metoder. Det er mye bedre å komme til en slik erkjennelse sammen med sin nåværende – enn denne galskapen du nå går igjennom.