Farlig identitet (Del 4)

Oliver og den unge jenta gikk av bussen, og idet dørene smalt sammen igjen gikk det opp for han at han ikke lenger var ombord på bussen som skulle ta han med til hans nye liv. Han så bort på jenta, og det var først nå han merket seg hennes detaljer. Den lange kastansjebrune håret som bølget seg nedover ansiktet hennes og stanset ved skuldrene. Den blå, blomsterdekorerte sommerkjolen som syntes å fange hvert et vindpust. Han prøvde å gjette, hun kunne ikke være mer enn ti-tolv år gammel. Men likvel, så tiltrekkende. Men på en annen måte som han ikke kunne forklare. Verken for seg selv, og i alle fall ikke for andre.

- Hvordan visste du navnet mitt? Spørsmålet kom uten at han egentlig tenkte på det. Hun så opp på han, med de lyseblå og uskyldige øynene. Hun svarte ikke på det, men pekte på kofferten hans. Så klart, hun må ha lest på eierseddelen. Men det var noe i han som ikke helt trodde på den forklaringen. Det var noe mer. Hun minte han om han selv, hun minte han om skogen hjemme hvor hans gamle liv var avsluttet.

Hun begynte å gå bortetter veien, samme vei som bussen dro. Hun smilte, men sa ikke et ord. Ikke før de hadde gått en time. Hun gikk fort for ei lita jente å være. Spørsmålene virret rundt i han i endeløs fart. Noen av dem hadde klart å komme seg ut av munnen hans, men for så å forbli ubesvarte. Hun stanset og så inn mot skogen som omga dem. Hun pekte mot en sti og sa med en stemme som kunne smelte selv den hardeste mann.

- Vi er snart fremme, hvil dine spørsmål til senere. Hun nærmest hvisket ordene ut. Den svale vinden kysser de tidløse stenene ved siden av den gamle, nesten gjengrodde stien hvor de gikk. Hvor de var visste han ikke, ei heller hvor de skulle. Men det var jo med den følelsen han hadde begynt reisen. Han kunne nærmest høre trærne hviske like lavt som henne. Hva er navnet ditt. Han ville så gjerne vite, at det gjorde vondt i bringen.

Emilia Mika. Hun sa det lavt, men likevel så bastant at han kunne ikke la være å høre det tydelig. Emilia, en engels merkelapp. Han følte en lettelse fare gjennom kroppen hans, og han kjente hvert eneste hår reise seg. Hun smilte forsiktig og tok han i hånden. Det var som om huden hans gnistret idet berøringen var et faktum. Han elsket henne. Det var ingen tvil.