Red: større enn Reds ollon

Red våkner sent.

Ja klokka er vel halv åtte eller noe sånt. Forferdelig, men godt å sove lenge iblandt.
Han står opp med ereksjon og full blære.
Sola skinner og fuglene twittrer.

På et innfall går han ut i hagen på nedsiden av huset og vipper fram det nå halvstive lemmet.
Det er godt å stå på egen eiendom å mige med halvfeit kølle, tenker Red og koser seg i solskinnet.
Mens han står der tenker han også at dette burde han hatt et bilde av, men det ville selvsagt være å gå for langt.

Hverdagsblogghoreharryen Red føler for å ta litt tak i utearbeide i dag. Utrolig nok.
Så det blir frokost og twitter, før han barberer seg, dusjer og kjører til byen for å vaske bilen og tanke sin lille kanne med blyfri bensin type 95 oktan.
Deretter svinger han sin rene og pene dieselpurke innom rema. For å bunkre litt pålegg og shit.
Vel inne i sjappa står et bugnende bord fylt med røde deilige jordbær. Og like ved bordet står Anita Dark, den Svenske hoppa med olivenbrun hud og langt sort hår. (terningkast seks)
Red er i humør, og finner en fin kurv med disse importerte Belgiske jordbærene.
De er store. Enorme. Som store kukhoder sprengfylt med blod. Større enn Reds ollon.
I fantasien ser han for seg en skål jordbær med sukker og fløte. Og en blogg om det samme.
Anita Dark har rød leppestift i dag. Han får lyst til å fortelle henne at det trenger hun ikke.
Han glemmer å kjøpe fløte.

Nuvel.
Han drar også innom Nazipolet for han har lyst å overraske Tale med en evaluering av noe søtt og godt som også hun kan like.
Tomme hyller. Det er tragisk. Tomt pga. streik kan små plakater fortelle. Red svinger rundt på sine slitte gamle boots og ser heller i whiskyhylla. Der finnes det ennå flasker igjen.
Han blir lenge stående å studere infolappene under de ukjente flaskene. Etter en stund tar han en Laprohaig fordi han vet den er god. Den har han evaluert før, men han vil ha røksmak igjen etter den anonyme Mackmyraspriten. 500 blank, sier mannen i kassa.

Vel hjemme igjen rydder Red tomta og tømmer fersk bensin på den gamle gressklipperen.
Han er alltid redd for å få hjerteatakk når han skal dra igang Briggs&Stratton-motoren for første gang etter vinteren. Han primer og primer. Og drar og drar. På tiende trekk hoster den igang som en drøm.

Slik har det seg at han en halvtime senere drypper av svette på terrassen bak huset, mens han nyter en liten drink Laprohaig. Lar vinden tørke skallen. Lytter til suset i trærne. Hører naboene klippe sitt gress, smelle med bildører og kjefte på unger. Fra Reds residence lyder kun knirkene fra stålfjærene i den flotte solstolen når han lener sin halvfeite kropp fram for å gripe glasset.

Red registrerer et hull i den ene sokken sin.  Jaja, pyttsann.