Men mannfolk elsker jo sterke kvinner...

En vanlig klage fra kvinner er at menn ikke takler «sterke» kvinner. Menn vil, ifølge disse kvinnene, kun ha pene nikkedokker som gjør alt som mannen befaler. Som ikke utfordrer hans maskuline autoritet i forholdet, som ikke er intelligensmessig overlegen ham selv og helst ikke tjener bedre enn det han gjør. Noe som passer svært dårlig for disse kvinnene, da de (i hvert fall i følge seg selv) ikke er noen nikkedokker, har 7-8 år med høyere utdannelse i avansert akademisk hjernegymnastikk og soper inn cash med sin freske karrierebevisste holdning, og har ingen planer med å gi opp sin selvrealisering for en mann.

Nå kunne man selvsagt påpeke at det antakelig er disse kvinners holdning i forhold til menn som er problemet (i teskjemodus: de er noen innbilske, selvopptatte og generelt ufyselige hurper) som medfører deres manglende attraktivitet, og ikke det faktum at de er lite føyelige, har pløyd gjennom et halvt bibliotek eller tjener årslønna til en snekker på en måned. Og at en ørliten justering kunne være på plass. Men ettersom slikt raskt blir avfeid som svada av slike kvinner, og problemet utvilsomt må ligge i den mannlige psyke, nytter neppe det.

Ergo ender mann opp med å konfrontere disse kvinners påstand med et aldri så lite dilemma. Hvis menn ikke liker sterke kvinner, hvorfor er da vår populærkultur full av kvinner som sparker rumpe?

Med «sparke rumpe» mener jeg selvsagt ikke bitchfighting i toalettkøen på et utested klokka halv ett om natta. Det jeg sikter til er kvinnelige «superhelter» på film, i TV-serier og i spill.

La oss ta et eksempel som trolig også de aldrende har fått med seg – Buffy the Vampire Slayer. Slagkraftig, grisebanker menn (vel, teknisk sett vampyrer, men la oss nå glemme små trivialiteter) og ganske intelligent, hvilket tross alt kreves når man skal bekjempe underverdenens avskum. Ikke akkurat en nikkedokke, men tvert i mot en ganske så sterk kvinne. Uattraktiv for en mann? I think not. Mang en ungdomspjokk har nok i de sene nattetimer tatt seg en runk til bildene av Buffy i Sarah Michelle Gellars skikkelse.

Eller hva med 80-tallsjenters første møte med feminisme – She-Ra. Jenta som er prinsesse og bor i et rosa slott, men like fullt redder store og sterke He-Man fra alskens trøbbel Skeletor måtte finne på. Heit som bare faen, og forøvrig et tips for de som trenger Halloween-kostyme som får mannfolk til å få tunga si som slips.

Se forøvrig enhver sci-fi serie, der man alltid finner minst 3-4 slagkraftige kvinnfolk. Minst. Imidlertid finnes det nok av slagkraftige kvinner også i mer mainstream populærkultur.

Slemme tunger vil selvsagt påpeke at fellesnevneren for disse er at samtlige er billedskjønne skapninger med digre pupper, stram rumpe og smal hofte, og at det er det som gjør dem så tiltrekkende. Hvilket naturligvis stemmer. Men om man er en selverklært «sterk kvinne», og ikke ser ut som Frankensteins brud i måneskinn, burde man vel da allikevel ha litt teken på dette med menn? Jeg mener, menn som fascineres slik av f.eks. Cara Mason i Legend of the Seeker, gjør det vel neppe bare på grunn av utseendet. Tross alt finnes det jo «mer perfekte» kvinner som bedriver dagene som undertøysmodell?

Skjønt kan det jo tenkes at dette bare gjelder de mest nerdete mannfolka som digger sci-fi etc. Resten av mannebeina foretrekker kanskje heller en søt liten nikkedokke. I så fall burde jo løsningen være åpenbar. «Sterke kvinner» burde gå etter nerdene.