SELVSIKKER USIKKERHET - bill. mrk søker ny hjerne

Jeg kan til tider virke rimelig selvsikker og tøff. Det er enkelt å komme i kontakt med mennesker. Merker at jeg fort kommer inn på dem, og det går som oftest ikke lange tiden før vi møtes til en kaffe/middag/piknikk. Skal sies at jeg har en lavterskel for slikt. Og nettet et en praktisk møteplass, men kun for innledende kontakt.

Mange syns første treff er litt slitsomt og tungvint fordi man bruker litt tid på å føle seg frem. Mens for min del er det bare spennende og morsomt å komme litt nærmere innpå et menneske. I tillegg har man ofte den ekstra spenningen om man har kjemi. Blikk kontakt. Lett flørting. Kroppsspråk. Jeg elsker å studere menneskers kroppsspråk. Spesielt når de er på date. Enten det er min date eller andre sin. Morsomme er at jeg støtt og stadig bommer. Det er jo det som gjør mennesker så fascinerende. Praten går som oftest alltid lett. Er det noe jeg kan så er det vel å prate, og jeg er i overkant nysgjerrig. Og jeg har heldigvis lært at det ikke kun skal handle om meg.

Frem til dette punktet er alt vel og bra. Ting er løssluppent, morsomt, spennende og selvsagt litt nervepirrende. Noen ender opp som venner, og andre igjen blir kun et morsomt minne. Problemet. Eller ikke problemet, men utfordringen begynner i det man faktisk møter en som man faktisk liker. Liker godt. Veldig godt. Da er det akkurat som hele meg omprogrammeres. Alt blir vrient. Jeg blir usikker. Nå er jo ikke dette noe rart. Frem til da er det ikke noe på spill. Det er lek og moro. Men når man liker noen så risikerer man å bli avvist. Med seg har man erfaringer og muligens småbrente fingre etter tidligere opplevelser og forhold. I bagasjen følger også alle de uskrevne reglene for dos og donts, og drøssevis av gode råd. Et lite tips til meg selv. Unngå råd i fra veldig singel venninner.

Opp i alt dette kaotiske rotet så blir det som burde være hovedfokuset borte. Hyggen. Kosen. Og det å bare nyte spenningen ved en ny følelse. Jeg er en av de som absolutt syns det er greit å ta ting rolig. Bli kjent. Hygge seg. Også ser man. Jeg har ingen sjekklister eller tidsplaner. Bare et ønske om å tilbringe tid med noen man liker. Verken mer eller mindre. Hvorfor vil da ikke hjernen min helt være med? Hvorfor skal den overanalysere, reflektere, gjøre meg redd og usikker? Hvorfor bli passiv? Og hvorfor overtroisk? Jeg er ateist. Men i slike situasjoner blir jeg overtroisk. Redd for å jinxe alt om jeg i det hele tatt nevner den jeg liker høyt. Til noen.

Hvor er av-knappen? Hvorfor endre personlighet. Når den jeg hadde i forkant fungerte så bra? 

Disclaimer : Dette er en generell betraktning, og eventuelle likheter med enkelt personer er ren tilfeldighet. Utover meg selv da selvsagt J