Min søster var en drøm

    Det er rart i grunn, hver gang jeg treffer henne er det alltid sol og ikke en sky på himmelen. Luften er klar som morgendugget på den skjøre blomst og fuglene kvitrer den gladeste sang, som får meg til å sveve av nytelse. Hun er av mitt kjøtt og blod, men er en engel av edleste slag. Hun har langt brunt hår, med lilla striper som lyser opp i natten, og harmoniserer med soloppgangens smil. Hennes øyne har en flammes sparklende kyss over seg mens hennes lepper er fløyelsmyke og røde som solnedgangen om kvelden. Hun er min verden, min søster.

      Jeg har ofte lurt på hvorfor rosene jeg gir henne hver morgen, aldri visner. Hvorfor maten vi spiser sammen, ikke smaker noe. Hvorfor jeg ikke kjenner noe når jeg faller. Det er spørsmål jeg tenker på, men ikke bryr meg om. Det eneste jeg vil gjøre er å være sammen med min kjære søster, for jeg elsker henne. Det er ingen tvil om det. Jeg husker første gang jeg møtte henne, det var da solen begynte å gløde, fuglene begynte å synge en vakker tone av kjærlighet. Jeg var ikke store pjokken. Åtte år, men likevel en mandig gutt.

    Det er rart i grunn, jeg hører mor snakke om natten, at det er mørkt og vakkert. Med stjerner og måne. Men jeg har aldri sett natten så lenge jeg husker, for når jeg går for å legge meg, blir det for lyst til å sove, det blir for lyst og tiltrekkende. Jeg snubler meg opp av sengen for å gå ut, og i naborommet ligger min søster. Hun klarer å sove, trass i lyset. Hun er sikkert vant med det. Hun er så vakker når hun sover, nesten vakrere enn når hun er våken. Hun ser så uskyldig, så stille, hun får mitt hjerte til å banke fortere. Tenk om jeg aldri mer får se henne? Klarer nesten ikke tenke tanken en gang, det er så skremmende. Men når jeg forteller mor hva jeg og min søster gjør, rister hun på hodet og sier ”det er bra det, gutten min…” Jeg lurer på hva hun mener med å gjøre det. Hun får en veldig alvorlig mine, som om hun ikke trodde på meg. Men jeg vet bedre. Jeg vet hun finnes. Men…? Hva om mor har rett? Hva om min søster ikke lever annet enn i mine drømmer, og at natten eksisterer med sine stjerner? Nei, det er umulig. Hun må finnes, hun er jo så levende. Men likevel kjenner jeg meg urolig og det er som en svart sky spiser meg opp innvendig. Jeg må spørre henne. Fins hun, eller er hun et produkt?

    Det er igjen kveld, og lyset skinner utenfor døren, jeg ser lyset i dørsprekken. Det er så vakkert, og det blir vakrere for hver gang jeg ser det. Det gjør hun også. Jeg sa til meg selv for et par år siden, at hun umulig kan bli penere og snillere, men kvelden etterpå var hun ti ganger så pen som kvelden før. Det er en av grunnene for at jeg aldri spør henne om hun virkelig finnes. Jeg er redd. Redd for å såre henne. Redd for å miste henne. Redd for at det skal være sant.     Neste kveld var jeg stille, satt bare å tenkte. Hun lurte på hva jeg tenkte på. Tenk, hun ville betale ti øre for tankene mine. Hun skal få alle mine tanker gratis. Alle utenom den. Det er første gang jeg har løyet ovenfor min søster. Jeg sa at jeg tenkte over stjernene  og uendeligheten som jeg aldri fikk se. Hadde hun sett natten og stjernene, spurte jeg henne om. Hun svarte at hun kunne skape natten. Skape de lysende kulene som andre kaller stjerner. Da ble jeg redd. Hva mente hun  med  at hun kunne skape natten? Ingen kan skape natten. Den kommer av seg selv. Det er et naturfenomen. Ingen kan skape natten. Hun smilte lurt og reiste seg. Jeg ble med, det er på tide å legge meg på mitt eget rom. Hun gjemmer seg for mor og far, jeg skjønner ikke hvorfor. De er jo de skjønneste foreldrene man kan ha. Men selv hvor skjønne mor og far er, så jeg har sluttet å fortelle dem om søster. Men jeg kan ikke tro de har glemt henne. Det er som de skjuler noe. Det er noe de ikke forteller meg.
   
    Jeg måtte finne det ut. En høstdag, når været var på sitt verste og jeg var alene hjemme. Det er kjedelig hjemme på en slik dag, så jeg begynte å rydde hele huset, og begynte på loftet. Det er et veldig gammelt hus. Far har bygget det selv, og det har stått i tretti år. Kan nesten telle årene på hvor mye spindelvev loftet var dekt med. For ikke å snakke om alle de gamle tingene. Det var en kommode som særlig trakk min oppmerksomhet. Ikke en slik gjør-det-selv kommode fra IKEA, men en skikkelig gammel og estetisk kommode. Det var flotte treutskjæringer på siden, og med gullhandtak. Jeg prøvde å få opp skuffene, men de var låst. Hvorfor  var de låst, og hvorfor står den på loftet? En sånn vakker gjenstand må da være i stuen. Jeg sa dette til mor, men hun ble sint for at jeg hadde vært på loftet. Jeg ble skremt over hvor sint hun ble. Jeg lurte på om det var noe med den kommoden. Hun ble stille. Så brast hun i gråt. Jeg forstod ingenting. Hva hadde jeg gjort. Hun ser opp på meg, øynene var røde av tårene hun hadde felt. Vi hørte fars bil i oppkjørselen, og mor kom seg raskt opp. Ikke si noe til far om dette, det er et følsomt tema. Hun sa det med så alvorlig mine, at jeg lovte  uten å nøle at jeg ikke skulle si noe. Men jeg ble så nysgjerrig. Hva var det med den kommoden? Hvorfor skulle den være låst, om det ikke var noe i skuffene som jeg eller noen andre ikke skulle finne. Nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg måtte finne det ut.

    Både mor og far pleier å jobbe på dagtid, så jeg hadde god tid til å bryte meg inn i skuffene. Det er mørkt. Luften er innestengt og edderkoppene har grillparty i håret mitt. Men det er ikke i tankene mine. Der står den, like vakker som sist. Den har et mystisk preg over seg, som øker min vilje til å få den opp. Jeg fant et brekkjern rett ved siden av, som om det bare ventet på å bli brukt på kommoden. Det knaket, men brekkjernet klarte oppgaven den var satt til. Litt synd å ødelegge kommoden på denne måten, men nysgjerrigheten slet i meg som loppene på ei bikkje. Det var ikke mye interessant i verken den første eller andre skuffen. Men den tredje fant jeg noe, det var våre fødselsattestester. Men vent litt, våre? Ja, det var to papirer, på to personer. Født samme dag, samme år. Men det var da rart, mor sier jo jeg er enebarn. Jeg leser videre, pulsen øker til over det helsemessig sunne, og et jentenavn dukker opp. Det er som verden forsvinner, papirene blir røde. Jeg har en søster! Det var det jeg alltid har visst det. En tvillingsøster. Men jeg forstår ingenting. Det står at den lille jenta døde rett etter fødsel, men hun lever da i beste velgående. Jeg må finne henne. Jeg er ikke redd lenger for å spørre. Jeg må vite hva det betyr.

    Kvelden kom, som den gjorde hver kveld, men jeg følte meg urolig. Lyset kommer ikke. Hvorfor kommer det ikke? Endelig kommer det, men denne gangen er det gjennom vinduet.  Jeg reiser meg og går mot vinduet. Det var som om noe, eller noen dro meg til gardinene, og fekk meg til å åpne øynene og se ut. Der er hun jo, vakrere enn noen gang. Men hun sier ingenting. Hun ser alvorlig ut, det er første gang jeg ikke ser henne smile. Hun ser opp mot himmelen, solen lyste sterkere enn noen gang før. Jeg  blir blendet. Hun ser på meg igjen. Hun sier ingenting, men beveger munnen, som om hun hvisker noe til meg. Hun tar farvel.. Hun vinker forsiktig. Jeg feller en tåre, jeg er redd. Hva er det hun gjør? Hun begynner å sveve. Opp mot den klare, blå himmelen. Men jo lenger opp hun kommer, jo mørkere blir det. Hun løy ikke. Det dukker opp lysende prikker på himmelen. Hun forsvinner i en eksplosjon av lys, det er vakkert, men skremmende. Jeg vil ikke se, men øynene lystrer ikke. Hun blir forvandlet til en av de lysende prikkene. Hun er blitt en stjerne. Hun løy ikke. Hun kunne skape natten, med stjerner og måne. Det er så stille. Så mørkt. Jeg smiler opp mot himmelen, jeg aner ikke hvorfor. Jeg så henne aldri etter dette, men jeg kunne se henne på himmelen. Det er stjernen som blinker til meg. Stjernen som sier jeg elsker deg. Det er stjernen som er min søster.

Min søster var en drøm.