Klokkene slår seks. Jeg følger strømmen ut på Rådhusplassen og til den eneste flekken med litt armslag, det er en bakevje i forhold til innfartsårene rett foran trappa. Foran meg er det fullt frem til scenen, bak meg er det fullt til plassen der Quisling ble eksekvert. Programmet skal starte en time senere. Sikkert for å få alle på plass. Det er umulig, det er ikke rom nok.
Meldingen kommer på storskjermen om at toget er avlyst. Konfransier Asgeir (sjef over alle sjefer) forteller at det er fordi gatene er for fulle til å kunne organisere det praktisk. Godt å høre, jeg var redd det var av sikkerhetshensyn. Jeg kan ikke være den eneste som tenker at dersom mannen ikke var alene, så er dette tiden til massakre nummer to? Så kommer beskjeden om talerne. En lettelse å høre hvem, for de sender ikke statsministeren og kronprinsen hit uten å ha vurdert trusselen.
Frivillige i gule refleksvester deler ut sangtekster. Noen dytter på meg en bunke med «ta og del ut!». I det jeg er ferdig, får jeg en ny bunke i dyttet i ryggen fra en annen refleksvest, jeg ser tydeligvis pliktoppfyllende ut. Teksten er Nordahl Griegs «Til ungdommen». Jeg deler ut det siste eksemplaret også, jeg kan den utenat.
Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?
Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?
Blomster. Blomster er kjøpt inn. Blomster deles ut. Blomster heves i stille verdig markering. Vårt vern mot vold, vårt sverd, enkelt symbolisert.
Det tales. Det snakkes i noe vi for en uke siden ville ha kalt selvsagtheter, for det vi er møtt opp til forsvar for, er noe vi har tatt for gitt. AUF-leder Pedersen refererer til blomstene: de kan drepe noen av våre roser, men aldri våren. Vi må vinne kampen om Norge etter 22. juli, sier våre ledere. Vi skal la gjerningsmannen måtte se det Norge han hatet, vokse og blomstre. Men der og da har vi allerede rullet over ham, med blomster hevet i tross som langfingre mot terroren.
Herborg Kråkevik leder oss i sangen vi har fått delt ut. Så spontansynges nasjonalsangen, for n-te gang den kvelden.
Også vi, når det blir krevet.
Hvor var vi sist torsdag? Hvor er vi i dag?
