En grå dag

Noen ganger er det å stå ute i høstregnet noe av det verste en gjør. Man hutrer og fryser, regnet får sminke til å renne, hårsveisen til å miste fasongen og røyken blir, dersom du holder den feil, gjennomvåt iløpet av det første trekket. Slike dager suger, i tillegg om vinden blåser såppas hardt at paraplyen din ikke kan slåes opp uten å bli ødelagt. Idag ville vært en slik dag, en grå dag, oktober. Sola har takket for seg, sammen med sommerens varme minner og meningsløse lovnader om evig kjærlighet, evig lykke og frihet til å leve i nuet. Til tross for en fin og lang indian summer, skal man igjen karre seg gjennom kulden og melankolien høsten bringer med seg, man står nok en gang ansikt til ansikt med hverdagens bitre erkjennelse.

Mennesker klumper seg sammen under minimale takplasser, venter på et øyeblikks opphold før de våger å bevege seg videre til målet sitt. Regnværet blir som en tung, kollektiv depresjon, tiltaksløshet, knuser et hvert forsøk på optimisme. Et ektefølt smil skal man se langt etter, alt er kun hutrende gjeiper over hele linja. Man lengter alle mot varme. Alt som skal til er at et enkelt menneske velger å dele den varmen vi har i oss med et annet, men siden verden rundt er kald så ønsker alle bare å motta. Det blir en ond sirkel, alle følger den som en uskreven regel av frykt for hvilke sanksjoner man kan finne på å måtte lide under dersom man posisjonerer seg som avvikende. Saueflokkmentaliteten styrkes for hver dag som går, for hvert lille sekund av dagen som slukes i det mørke intet som sakte men sikkert brer seg over verden, og sinnet.

En person tar steget ut fra den minimale, men om ikke annet, tørre komforten av takplassen, lar vinden rive i klærene og himlens sluser pøse ned over seg. Jeg stirrer opp mot de fallende regndråpene, kjenner kulden svi mot den såvidt solbrune huden, lukker øynene og smiler. Og slik står jeg, forbigående stavrer seg forbi gjennom de enorme prøvelsene været gir dem. Noen ser rart på meg, rister på hodet. Jeg er helt uanfektet, står stille i den travle verden rundt meg. Jeg lar regnet vaske bort masken jeg har sminket på meg, det er bare en maske som fremstiller det motsatte av sannheten, og jeg lar den svinne hen.

«Herregud, blir det ikke kaldt til deg?» En gutt stopper ved meg, innesluttet i regn- og vindtett jakke. Jeg snur seg mot han, åpner rolig og uanfektet øynene og smiler et perfekt smil, ene og alene av den grunn at tennene er litt skjeve. Man vil aldri kunne nå perfeksjon i sin fullstendighet uansett. Jeg gnir bort litt av maskaraen under øynene med jakkermet mitt. «Av og til, må man tørre å kjenne at man lever» sier jeg før jeg igjen vender hodet opp mot det fallende regnet. Gutten ler undrende, tar av seg hetta og stiller seg ved meg. Han vender blikket opp og lar regnet vaske bort redselen for det som er kaldt og vondt.

Minner ♥