Jeg er redd jeg snart er Game Over

Sitter her og tenker. På glade momenter i livet. På triste momenter i livet. Livet er en lek har noen sagt. Jeg kan ikke huske å fått opplest spillereglene før jeg sa ja til å være med. Og nå kan jeg ikke angre. Jeg blir tvunget til å spille.

Noen ganger havner jeg på de riktige rutene. Jeg liker spillet og hører rockefoten plystre meg videre på spillebrettet. Men andre ganger rykker jeg tilbake til start. Jeg taper. Jeg mister diamantene jeg har vunnet på veien. Jeg er den ensomme revolvermannen. Det var den eneste spille-brikken som var igjen.

Den paser godt til meg. Har alltid likt meg best på egen hånd. Gått der jeg ville gå, sittet der jeg ville sitte. På en benk en januars morgen. Alene i et mørkt hjørne og se verden gå forbi i form av mennesker, vinder og melodier. Jeg er en passiv tilskuer til spillet av og til. Jeg glemmer jeg er en spiller. De stundene er de beste. Ikke når jeg leder spillet, for jeg vet jeg ikke leder spillet lenge. Snart kommer ruten jeg aldri klarer å komme over.

Den røde ruten. Den er skummel, den er farlig og den sender deg direkte til start med tanker om å avslutte spillet, gjøre noe annet. Og jeg vil gjøre noe annet. Jeg vil avslutte spillet. Men jeg får det ikke til. Noen ganger angrer jeg på at jeg ikke avsluttet det når jeg hadde sjansen. Andre ganger priser jeg meg lykkelig for det.

Noen andre spillere stopper og venter på meg. De lar meg ikke gå alene. De trøster meg og dytter meg fremover. De prøver å kaste meg over den røde ruten, men har aldri klart det. Jeg begynner å bli lei av å gå den samme strekningen for så å falle tilbake. Gang på gang.

En viktig med-spiller fikk spillet sitt avsluttet før tiden. En spiller jeg lente meg mot i når de røde rutene ble flere og skumlere. De skiftet farge for denne spilleren, ga oss fritt leide over. Det gjør dem ikke lenger. Jeg må kjempe meg over.

Jeg er redd jeg snart er Game-Over...