Jeg - andres skuffelse?

Vi har alle møtt en eller flere som ikke lignet på bildet vi hadde sett, som var blitt eldre, tynnere i håret, større eller mindre, eller hvor virkeligheten var høyere eller lavere, og generelt ikke det man hadde tenkt i forhold til det bildet man lager i sitt eget hode.

Noen ganger ser man derimot skuffelsen i øynene på den andre. Han eller hun hadde forestilt seg noe annet enn det man er – iallfall hva man kan prestere å være denne dagen. Kanskje er man ikke like sjarmerende sommerbrun som på bildet fra i fjor sommer. Kanskje ville ikke luggen legge seg der den gjorde på bildet fra i høst. Kanskje ser man ikke like slank ut i den varme jakken man ble nødt å ta på fordi det plutselig ble kaldere. Kanskje er det noe helt annet den andre hadde forventet som ikke stemte med inntrykket fra nettet.

Du ser det med en gang. Et bittelite snev av overraskelse før ansiktet legges i høflige holde-avstand-masker. Man sier ingenting, det ville jo være frekt. Men ingen av de to har noen som helst sjans til å finne noen kjemi. Den er allerede avskrevet. Kanskje reagerer man på den andres skuffelse med å lete etter feil hos vedkommende, bare for å føle seg bedre selv. Det er lett å prosjisere på andre når det er oss selv vi føler det er noe feil med – eller når vi føler at andre finner feil ved oss selv.

Logisk og rasjonelt vet vi at ikke alle kan like oss, på samme måte som vi heller ikke liker alle. Men det kan være tøft å takle at andre ikke liker oss. Det er lett å tenke at det er noe galt med oss, eller at det er den andre det er noe i veien med. Det trenger ikke være noe galt med den andre – eller oss selv – for skuffelsen kommer ikke etter en målestokk over rett og galt. Det som avgjør er ikke førsteinntrykket, men forholdet mellom forventninger og det man får sjans til å vise og det man får lyst til å vise.

Denne sjansen er også avhengig av hvordan vi tolker den andres reaksjon på oss. Det er ikke slik at man fremstiller seg på en måte på nettet, men er på en annen måte i virkeligheten. Tvert imot er man forskjellig hver dag og i hver situasjon, og det avhenger nesten alltid av dynamikken med andre personer. Blir man møtt med et hjertelig ekte smil, vil man føle seg vel, ha lyst å gi av seg selv og fremstå på alle positive måter. Blir man møtt med et skuffelsens blikk blir det en selvoppfyllende profeti og en lidelse for begge.

Etterpå drar man til hvert sitt og tenker at den andre er slik og slik, men vi glemmer at både vi og de andre er mye, mye mer enn det de rekker å vise gjennom dette ene møtet gjennom klesdrakt og andre ytre aspekter.

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg vet at man lett blir såret av avvisning – selv om det i utgangspunktet ikke er en person man kjenner og som betyr noe for en. Jeg skriver for å minne meg selv og andre på at det er ikke fordi det er noe galt med noen at man ikke kommer overens som bestevenner. Det er ikke fordi det er noe galt med verken oss eller de andre som gjør at kjemien ikke funker og at det er ikke fordi de ikke oppfyller visse kriterier. Det er rett og slett fordi dynamikken mellom to mennesker er sårbar den første gangen man møtes, og fordi kjemien ikke hører på våre forventninger, på våre kriterier og på våre ønsker.

Dessuten ønsker jeg å høre om dere har funnet gode måter å håndtere skuffelser på – både hvor dere blir skuffet over de dere treffer, og der dere merker at dere er den andres skuffelse?