Ville du visst når jeg skulle dø?

Jeg har det ikke så bra for tiden, verken fysisk eller psykisk. Ryggen er ikke god, den kobler seg ut og frembringer onde, elektriske åler som kryper opp og ned kroppen min. Hodet er vondt, og det kjenner ut som hjernen vil ut av ørene, og jeg blør neseblod. Hjertet trekker seg sammen, jeg får ikke puste før jeg blacker ut. Jeg aner ikke hva det er, eller hva som har skjedd. Kanskje hele kroppen har bestemt seg for å koble seg ut.

Jeg har ei bestevenninne som jeg hadde denne diskusjonen med. Hun sa til meg at hun er glad i meg, men om jeg bestemte meg for å ta livet mitt, ville hun vite det på forhånd. Ville ikke det gjøre det verre? Er det ikke bedre å ikke vite, sånn at du slipper tanken om at du kunne hindret meg? Eller kanskje det er nett det som er planen din? Få vite, så du kan stoppe?

Særlig etter ulykken som kostet min forlovedes liv. Drømmer. Hjerteskjærende melodier og skrik. Tanker. Tivoli i hodet. Jeg ser henne. Det vet du. Jeg snakker med henne. Det vet du. Hun dreper meg. Det vet jeg. Skaden er gjort. Drømmene er satt. Men de har begynt å forandres. Men bare ansiktene. Det er ikke alltid hun som dør.

Universet mitt. Fylt av gåter og merkelige skapninger. Du er sol, måne og stjerner. Det svarte som er limet imellom. Du er jorden. Havet og bryggen. Regnet og skogen. Du er livet. Jeg er et svart hull, fylt av ødeleggelser og vonde minner. Jeg er sanden som sluker jorden. Jeg vil ikke sluke deg, ødelegge deg. Er det uunngåelig? Jeg er døden.

Er ikke sjelden jeg tenker på livet. Men enda oftere tenker jeg på døden. Den frister mer enn noensinne enkelte ganger. Samvittigheten plager meg. Særlig nå. Jeg er sammen med deg. Ville du visst? Jeg er lei av å ha det vondt foran deg, å skjelve og skremme deg. Du skal passe på meg, sier du. Jeg vet det. Men blir det ikke for mye. Jeg prøver å være ærlig med deg.

Tanken om meg selv. Jeg er verken viktig eller god. Det er ikke så farlig. Har jeg det vondt, så gir det seg etter en stund. Det er ikke så farlig. Jeg er vant med det. Og vant med å holde ut. Alene. Derfor merkelig når jeg ikke er alene lenger. Velkomment er det, men likevel skremmende og et plaget stikk i sjelen. Du fortjener bedre.

Jeg har ikke planer. Men jeg har lyst. Jeg er på vei ned, og det har jeg vært en stund. Jeg har merket det, du har merket det. Påsken var en pause fra virkeligheten, og en pause jeg skulle ønske aldri gikk over. Men alle ting har en ende. Ingen lever evig. Jeg er glad i deg, og ofte er det derfor jeg vil gi meg.

Ville dere visst det om en god venn eller kjæreste hadde bestemt seg for å dø?

Jeg trenger en rasjonell klem...