Steine kaldt

Æ ha' b'ynt å hør' stemma fra folk æ ha' kjent,
for æ e'kje mæ sjøl, - alle broan e' brent.
I kirka sist sønda', gikk ho førbi.
Å dræp' den kjærligheta tar så stygglang tid.
Æ e' evig, langt utpå viddan no.

- Kjenne' knapt nok mann' i mine egne sko.
Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

Vi va' stolt som fa'n begge to.
Ingen av oss kunne det å bygg' bro.
Sjela mi skrik, - ser æ skjønnhet førgå,
men det e' verre enda å gå med hjertet uttapå.
Ved en skimt av dæ kjem æ ut av kontroll,
nett som oppslukt av et stort, svart holl.

Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

I hauet mitt surre' det en masse folk førbi.
Æ trudd' at no'n va' venna, men for det så fækk æ svi.
Så stian dem e' steinat', og bakkan dem e' bratt'.
- Mykje blod og tåra i de minnan som kjem att.

Æ la det jævla livet i elsken tel dæ,
- og likevel så sveik du mæ.
Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.
- Inderlig og ensomt steine kaldt.

All vind' i den her skitby'n driv' mæ snart dau'.
Det trollet som e' kverdag, har altfør mang' hau'.
Nokka inni mæ har æ støtt på slep, men nettopp slike ting gå'kje an å drep'.

For det e' dæ, - bærre dæ som æ tenke' på.
No skammer æ mæ over at æ lot dæ gå.
Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt.

Men sola går sin gang, og det meste e' på stell.
Æ held' mæ enno flytand', - e' for tidlig å ta kveld.
I elskov og i smerte var æ din egen helt.
Æ overlev' på minna fra dagan som vi delt'.
Men ser æ dæ igjen, så sig' æ helt i kne.
Det e' bærre ikkje nokka å gjær' med det.
Æ e' uttafør alt - og her e' steine kaldt. - Inderlig og ensomt steine kaldt.