Edderkoppen i Sevilla

Andalucia omfavnet meg med en duft av appelsiner. Jeg var i Sevilla på ubestemt tid. Hadde bestemt meg for å være der til pengene tok slutt. Returbilletten var betalt. Jeg levde av billig rødvin, hvitt brød og potetomeletter. 

I en av gågatene bak pensjonatet mitt stoppet jeg hver dag for å se på en gateartist som levde av å lure forbipasserende turister. Han hadde de klassiske tre koppene og en terning, og selv om det var enkelt å se hvor han la terningen, lå den aldri der likevel. Nettopp det åpenbart enkle i å avsløre ham, gjorde at folk stanset og prøvde seg. Han var en edderkopp og la nettet så tydelig at det sjokkerte hans ofre når de plutselig hang fast og måtte kvitte seg med noen hundre eller tusen pesetas.

Jeg bestemte meg for å vinne. Og etter å ha studert ham på avstand hver dag i flere uker, oppdaget jeg hans hemmelighet. Mannen tapte to eller tre ganger. Hver gang ble innsatsen doblet. Da han forsto at den utvalgte hadde tenkt å gi seg, la han tydelig terningen under den midterste koppen. Så kom trikset. Det var noe med øynene hans. Han fikk den uheldige til å se opp en tusendel av et sekund. En distraksjon like flyktig som et blunk av et øyelokk, men tilstrekkelig til at mannen vippet terningen over til neste kopp. Derfor vant edderkoppen hver eneste gang til slutt, og stakk av med hele potten.

Det var min siste dag i Sevilla. Jeg hadde tusen pesetas igjen. Det var nok til å betale siste natt på pensjonatet, en potetomelett og en vannflaske til å ha på toget hjem. Det var sent i oktober, men varmen lå fortsatt mellom de hvite husveggene. Jeg var på vei til edderkoppen. Jeg knuget pengeseddelen inne i hånden og kjente svetten renne nedover ryggen. Jeg stanset noen meter unna. I det samme ble luften kaldere. Det var som om noen åpnet et vindu mot norsk høst. Jeg frøs på de fuktige armene og kjente en uvant prikking i kinnene. Mannen var i ferd med å legge nettet sitt rundt en eldre kvinne. Det forutsigbare skjedde, og han samlet fornøyd sammen et par tusen pesetas. Damen ristet på hodet og fikk en overhøvling på bredt amerikansk fra sin mann.

Edderkoppen var kort, og tynn som en torero. Han var kledd i en dress som hadde vært svart en gang, men som var grå av skitt og støv. Ansiktet trakk seg ut i en spiss nese og fikk ham til å likne en muldvarp mer enn en edderkopp. Det var noe utenomjordisk ved mannen, et skrømt fra barndommens eventyr. Akkurat da var jeg sikker på at trollmannen kunne omskape seg til det dyret han liknet på og forsvinne ut mellom bena på tilskuerne. Øynene hans fanget mine. Han gliste med tynne lepper og brune tenner.

”Porque no?” spurte han. ”Hvorfor ikke?”

”Porque no,” svarte jeg bekreftende, stavret meg nærmere og la med stive bevegelser tusenlappen på bordet. Mannen la på sine tusen, og de tynne armene virret raskt over bordet. Det så ut som om de var flere enn to. Han var edderkoppen igjen. Selvfølgelig vant jeg.

”Mas?”

”Si.” Hvis jeg tapte, måtte jeg rømme fra Sevilla den natten, uten å betale for rommet. Togreisen ville bli uutholdelig uten noe å drikke.

Jeg lot mine to tusen stå, og edderkoppen la på to til. Fire tusen pesetas. For den summen kunne jeg bli i Sevilla de neste tre dagene. Jeg vant igjen. Han stirret på meg. Det var nå det gjaldt. Jeg nikket og lot ham forstå at dette var siste gang.

Edderkoppen la fire tusen pesetas i potten. Åtte tusen pesetas til sammen. En uke til i Sevilla, eller å rømme i natt. Jeg festet blikket på koppene og registrerte som i en tåke hvordan trollmannen forsøkte å forvirre ved lynraskt å flytte dem fram og tilbake over terningen. Det var som om to hender ble fire. Terningen havnet under den midterste koppen. Jeg stirret til øynene sved. Kjente trollmannens blikk suge meg til seg, men så ikke opp. Blunket ikke. Terningen var plassert i midten. Siden hadde alle edderkoppens hender vært stille. Altså var den fortsatt i midten. Eller var den det? Hadde han likevel klart sitt vanlige triks? Det usynlige vippet som flyttet terningen til en av sidene, som regel til høyre. Men ikke nå. Hvorfor ikke? Fordi jeg var flinkere enn de andre? Fordi jeg ikke var lett å lure?

Da slo det ned i meg som en selvfølge. Edderkoppen gjorde selvsagt alltid det samme. Jeg trodde jeg visste mer enn de andre, men var like lettlurt som andre turister. Alle åpnet den midterste koppen, og det var det han hadde forført meg til å gjøre også. Han hadde strammet nettet. Selv om det var uforståelig og brøt alle naturlover, sto det klart for meg at terningen i hvert fall ikke var i den midterste koppen. To alternativer. Jeg begynte å svette igjen. Som regel til høyre. Hva hadde skjedd med den gamle damen? Terningen lå i den høyre koppen. 50/50. En trist og uærlig sorti fra Sevilla, byen jeg elsket, eller en ukes fest og glede.

Jeg åpnet den venstre koppen, og der lå terningen. Folk klappet. Jeg gliste. Jeg lo med hele ansiktet, helt til det gjorde vondt i kinnene. Mannen snudde seg vekk. De hvisket rundt meg om Rubiaco, den lyse, som hadde vunnet. Lungene mine utvidet seg av glede.

Jeg tok mine åtte tusen, småløp ned gata og inn på stamkaféen, der alle som serverte var søstrer og het Maria. El dulce nombre de Maria, som de bare kalte Dulce, kysset meg midt på munnen da jeg fortalte hva som var skjedd. Det ble rødvin på alle. Vi festet til midnatt, og pengene varte i tre dager. Men jeg dro fra Sevilla med løftet hode, tre liter vann, fire hekto jamón i gave fra Dulce’s far og ferskt brød fra den lokale bakeren. Jeg kom til Paris, mett og utørst, og sov på toget til København. I Nyhavn bommet jeg en halv øl og litt pølse hos en slakter. De var vant til blakke nordmenn. Deretter snek jeg meg ombord på Prinsesse Margrete, og etter en natt med Berganssekken som hodepute, sto jeg i baugen i morgensol og oktoberluft og nøt de branngule åsene langs Oslofjorden.