Kjefte litt på...

Our old world is hard to find,

I doubt it was ever mine to keep

Were you always this unkind?

Maria Mena synger fra egne erfaringer. Med en innlevelse og en stemme som har særpreg.

Jeg kjenner at slike utsagn rører noe i meg.

Will I feel the same again?

I can’t remember our last kiss.

Alle har noe å si, alle har noe å savne.

Eller noen.

Kjærlighetsorg er den nye emo.

Det er kanskje blitt inn.

Jasså, er du fucked up?

Jeg også.

Forskjellen er vel bare at vi ikke kutter oss og farger håret rosa og svart over det.

Men vi lider på en litt anen måte.

Knuller tilfeldige mennesker og nekter å slippe de inn på oss.

For Gud forby om du blir glad igjen! Å forelske seg i sorgen og dyrke den er like dumt som å spise en skje med kanel. Mener jeg.

Og jeg skal ikke dømme andre, for jeg er like ille selv. jeg innrømmer at jeg har begynt og følt ting visse ganger, men har nektet meg selv.

Brent barn skyr ilden sies det. og det er faen meg ikke bare et dumt ordtak laget av sykoner på 1600-tallet. Det er sannhet i hvert ord.

Epoker suger.

Hva er så dette? ”jeg nekter å føle-epoken?”

Hvor ble det av ”heltene” som bare ga seg henn og faktisk hadde guts nok til å prøve?

I reather fall, then to never have felt at all, var fraser fra sanger på 90-tallet. År 2000 kom med lovnad om emoer og selvmords mennesker uten andre følelser enn ”stakkars meg”.

Kanskje det er så trygt å dyrke selvmedlidenhet at å faktisk føle seg glad er blitt farlig.

De som er lykkelige og glade blir ofte kalt for den ”irriterende lykkepillen”. Og hva sier det om verden?

Jeg husker en tid da ”Friends” var artig, nå er det ”Frustrerte Fruer” og andre serier som viser oss hvor uheldig kjærligheten er.

Jeg har fått inntrykk av at alle menn er notorisk utro. Og at hvis du tror du er lykkelig, så tar du feil.

Og er det en sunn kunnskap å sitte inne med?

NEI.

Hva hendte med det gamle paret i parken som etter sytti år fortsatt spiser frokost sammen med et smil om munnen.

Hva skjedde med den uskyldige kjærligheten blant ungdommer som førte til lykke?

Se deg rundt. Jeg er sikker på at du klarer å peke ut noen få individ som har klart overskride 2 års grensen med kjærelighet. Men etter det, så har vel de fleste gått hver sin vei og blitt om til små inngrodde fucked up følelsesmennesker.

Keep bleeding love... synger de.  Joni Mitchell synger om sitt syn på kjærligheten i sine sanger. A case of you, forklarer en helt sår og vond historie om sin håpløse kjærlighetshistorie. Og kanskje den får meg til å føle meg bedre. Fordi den appellerer til meg. Kanskje det er bedre for et menneske å bygge opp vegger og være kald og udugelig.

Ja jeg sier udugelig.

For hva er du, hvis du ikke klarer å være modig nok til å tørre å føle?

Udugelig.

You’re romanticizing some pain that’s in you had.

Og tro meg, den er ikke kjærlig tilbake.

Les den utheva setningen over et par ganger. helst til det går opp for deg hvor dumt det er å kaste bort de få årene du har med å syns synd i deg selv.

Aha-opplevelse?

Ikke?

Da foreslår jeg å høre den sangen som jeg ikke husker hva heter, men den går noenlunde slik:

”And we rely on each other.. aha!”

“From one lover to another… aha!”

Gikk opp et lys for dem gitt. AHA! Kjærlighet! WOW!!!