Endelig hjemme - et vitnesbyrd

Jeg har gått de siste dagene og tenkt grundig gjennom hvorfor jeg er så glad om dagen. Ikke egentlig sånn utenpåglad. Jo, det også, men noe mer. En dypere glede. Noe som kanskje kan kalles ”lykke”. Og nå har jeg funnet ut hvorfor. Jeg har funnet ut at det er fordi jeg endelig har kommet hjem.

Jeg tror mange her inne har saker og ting de sliter med. Antagelig alle. Noen har en bakgrunn med psykiske lidelser. Noen har blitt behandlet som avvikere. Noen sliter med aksept for den de er innerst inne og må skjule dette for sine nærmeste. Noen har problemer på jobben, noen i familien. Noen sliter med sykdom, enten selv eller i nærmeste familie eller omgangskrets.

Da er det godt av og til å komme ”hjem”. Og med ”hjem” mener jeg der du hører hjemme, der du kan være deg selv, der du kan slenge beina på bordet eller krølle deg sammen i sofahjørnet og ikke behøve å tenke på hva folk syns om deg. Jeg tror alle har dette behovet. Fordi vi alle sliter med noe.

For meg var det økonomi. Penger. Eller helst mangel på penger. Både kona og jeg har god inntekt, men vi har ikke styring på penger. Vi er rett og slett alt for glad i å bruke dem. Både på oss selv, på barna våre og på venner og kjente. Vi elsker å ha mennesker rundt oss og holdt tidligere ofte selskaper der jeg sto på kjøkkenet i timevis for å skape den perfekte rammen rundt en herlig fest.

For omtrent femten år siden gikk det riktig galt. Renta gikk opp. Skattefordelen ved lån ble mer eller mindre borte. Vi måtte selge huset og satt igjen med nesten en million i gjeld. Så måtte vi ut på leiemarkedet. I tillegg til å betjene lånet. Det ble en negativ spiral. Vi måtte låne privat. Etter hvert visste alle om vår begredelighet. Og da begynte helvetet.

Vi ble kritisert for de selskapene vi holdt. Folk sluttet å komme. Vi ble utstøtt. Vi flyttet til slutt ut av landet. Da vi kom hjem var det enda verre. Venner og familie snudde ryggen til oss. Det verste man kan gjøre i dette jantesamfunnet er ikke å skikke seg ordentlig økonomisk.

Så tar man et oppgjør med alt. Man forsøker å skikke seg. Man snakker ut med alle. Forsøker å skape forståelse. Men det blir bare på overflaten. Venner og familie vet fortsatt, og snakker fortsatt: Der går den familien som ikke klarte seg. Stakkars folk! Stakkars barn! Min mor avslutter fortsatt våre få samtaler med: ”Det må være litt … hm … spesielt å vite, Jan, at du er den eneste av dine jevnaldrende … ja faktisk er du snart femti år … som fortsatt må leie, som ikke har et eget hus.”

Så kommer man seg på beina igjen, og nå har vi klart og nedbetale gjelda vår. Ingen kan nå komme og si at de skal ha pengene mine. Jeg kan begynne å leve igjen. Jeg kan dele med dem jeg er glad i. Men fortsatt er snakket der, og vi er ikke lenger så mye sammen med venner og familie. Vi holder ikke selskaper lenger, selv om vi nå har ”råd” til det.

Derfor er det så deilig å komme hjem. Og ”hjem”, det er blitt her inne, på Sexyliving, for meg. Her på SL opplever jeg en åpenhet, en takhøyde og en toleranse som gjør at jeg tør å fortelle ”min historie”. Jeg har fått så mye glede i meg etter de siste ukene, så mye kjærlighet fra dere her inne, at jeg endelig føler at jeg har kommet hjem. Tusen takk, alle sammen! Og i dag er jeg ekstra glad, for i kveld skal jeg ut på byen med noen av mine beste venner. J