På mafiatur i Dalmatia

Zeljko er nyrik bosnisk kroat og min beste kroatiske venn. Han flyktet til Sveits under krigen i Kroatia, men var raskt ute med egen forretning da landet skulle bygges opp igjen. Det er ingen ulempe at han er personlig venn av en rekke av landets statsråder og Kroatias nylig gjenvalgte statsminister Ivo Sanader. Zeljko var tidligere jugoslavisk mester i karate, en aktiv idrettsmann, og landshelt. Faren var skredder, moren syerske, begge fra den fattige landsbyen Derventa i det nordlige delen av Bosnia. Det bor ingen kroater i Nord-Bosnia lengre. Zeljko er bitter. Han har sett at barndomshjemmet er rasert, overtatt av serberne. Foreldrene og søsknene hans måtte flykte til Kroatia. Nå har Zeljko sørget for bolig og jobb til dem alle sammen. I dag har firmaet hans i Zagreb en verdi av ca. tre hundre millioner kroner. Det er mye penger i Kroatia.

Zeljko ringte en høstdag jeg satt på kontoret mitt på Billingstad og stirret ut i regnet. Han hadde kjøpt seilbåt. Jeg visste ikke at Zeljko kunne seile. Det visste ikke han heller. Zeljko ler ofte. Han er stolt og han ler. Du må komme, sa han. Vi skal ut og seile. Dessuten skal vi prøve den nye bilen min. Jeg bestilte billett og reiste til Zagreb dagen etter.

Zeljko hentet meg på flyplassen i sin nye BMW 650 i. I baksetet satt to jenter og smilte. Det er mer morsomt med jenter, ler Zeljko. Jeg rister på hodet. Men jentene er hyggelige og forteller meg innstendig at de er gode venner av Zeljko og at de er med for turens skyld, uten at det betyr annet enn det, at de er Zeljkos venner på tur. Jeg smiler.

Båten er en 16 meter lang fransk produsert seilbåt og ligger for anker i Tribun, en liten fiskerlandsby midt mellom Zadar og Zibenik. Godt at tyskerne har finansiert ny motorvei, sier Zeljko. Han legger seg fast i venstre fil i rundt 210 kilometer i timen. Halvveis til kysten svinger han av i retning mot Plitvice, en nasjonalpark midt i de kroatiske skogene. Her skal vi kjøpe brød. Zeljko har ikke bare sans for raske biler. Han elsker god mat, og vet hvor han skal få tak i den. Vi stanser ved et lite hus ved veikanten. Det lukter bakst helt ut på gaten. Så kommer han bærende ut med to store runde grove brød som han legger pent i bagasjerommet. På den andre siden av veien er det en bensinstasjon. På veien til toalettet legger jeg merke til en svensk registrert bil. Og på toalettet hører jeg to svenske turister snakke om den BMW'en utenfor med de gamle gubbene og de unge jentene i. Sikkert mafia, sier den ene. Jeg vasker hendene og smiler.

Det er skumring da vi kommer til Tribun. Vinden river i tauverk og får mastene i marinaen til å holde en liten konsert av rytmiske slag mot metall. På en knaus ved siden av havnen rager en liten og stolt kirke med åpent klokketårn. Himmelen har et mørk blått skjær mot horisonten. Vi letter anker. Den digre båten siger utover. Vi heiser seil og skyter fart. Zeljko peker ut kursen og jeg holder roret. Så går han ned i pantryet og skramler med fat og glass. Jentene får ikke lov til det, men sitter henslengt i sofaen på dekk og pludrer på kroatisk.

Litt senere bærer Zeljko opp fat med ost fra øya Pag, lufttørket spekeskinke fra øya Rab, en nydelig mild og nesten søt spekeskinke som minner om serrano, det fortsatt nesten varme brødet fra bakeren på veien, og mørk grønn olivenolje, sorte oliven, tomat og agurk. Dette er forretten, sier Zeljko og trekker opp en flaske Dingac rødvin fra øya Hvar, laget av druer som bare gror i Dalmatia og som minner om en blanding av merlot og syrah, men nesten uten tanniner.

Et par timer senere er det helt mørkt. Det svarte havet slår mot båtsiden. Ellers ikke enn lyd. Bare stjernene som spraker over oss. Vi ankommer Opat, den ytterste av Kornati-øyene. En øy nesten uten vegetasjon, annet enn krydder-urter. Det ligger en duft av rosmarin og salvie over steinene. Folket på øya venter oss. De har fisket. Vi setter oss ned ute. Det er tjuefem grader og vindstille. Stjerneklart. Havet slår mot steinene. Så kommer de med fatene. Småhummer fanget på 200 meters dyp samme dag. Grillet blekksprut og sort risotto. Fersk tunfiskfilet. Vin. Øl. Grappa. Jeg stirrer utover havet i retning Italia og føler meg som en mafiaboss.