Den store Pinnekjøttjakten

De skulle vestover igjen, storviltjegeren og hans elskede. Handa hans lå på låret hennes, og de vekslet gode blikk. Bilen var varm og lun. Det var mellom to hjortejaktperioder og de skulle hjelpe vennen og bonden vestpå å få tak i ei geit og noen villsauer som hadde overvintret en sesong eller to, på holmene der ute i det eventyrlige konglomeratriket ytterst i vest.

De starter dagen med å ta riket i besittelse, i båten nyter de synet av øyene som bader i hav farget av sterk blå høsthimmel. Øyene gløder i høstfarger og gir vakker kontrast til det blå. Da de nærmer seg holmen geita er på, får de følge av en speidende havørn. Den aner hva som venter. Sist de var der, falt kameraten til den de skal ta nå.

Jegeren blir sluppet av og skal finne byttet uten lapphunden de har med. Men fra båten, ser de at den lure geita sniker seg foran jegeren i ei åpen glenne som deler holmen i to. Derfor slipper de lapphunden foran, og får gitt beskjed til jegeren at han må endre retning. Da de runder holmen, ser de geita nede i fjæra med hunden etter seg. Like etter kommer hunden skamfull tilbake med nedslått hale, nærkontakten med geita var for sterk. Men jegeren er fryktløs, og snart ligger geita uten vom på dekk. Og havørna får sin belønning, vomma.

På neste holmen beiter to villsauer. Den ene faller raskt for jegerens kule, den andre stikker av, skadeskutt. Jegeren følger blodsporene, de i båten hører villsauens dødsskrik, hese og hjerteskjærende. Men snart får jegeren gjort slutt på dyrets lidelse, og på dekk ligger nå tre dyr.

Jegeren begynner å bli sliten, ulent terreng, spenning og adrenalin, samvittighet for ikke godt nok skudd på siste, alt tar på. Men en til skal de klare å få med, tror de. De legger seg utenfor ei grønn kløft hvor fjellet reiser seg til begge kanter. Og jegeren legger seg i posisjon på dekk denne gangen, hvor dekket gynger rolig. Sikter og speider i trådkorset. Men ikke høyt nok, for plutselig sees en svart ulldott som silhuett mot rød ettermiddagshimmel mot vest. Og nå var mulighetene få, rope kunne hun jo ikke. Spontant klapper hun svakt i hendene, men sterkt nok til et jegeren snur seg. Hun peker, han korrigerer rifla og skuddet drønner gjennom holmene. Blodspruten står høyt til himmels, den blodrøde himmelen, som en sort stråle mot det rød. Jegeren jumper i land, vommer ut dyret og snart er det fire skrotter på dekk.

Skrotter som mister pelsen snart de er på land, skrotter som blir delt i to og hengt til modning på bua. Skrotter som etter modning, saltes og tørkes til pinnekjøtt og fenalår. Selvforet, selvskutt og selvlaga mat. Den aller beste. Slik endte villsauens frie liv på holmene, på bordet hos dem der ute og de som sto for den store pinnekjøttjakten. Storviltjegeren og hans elskede.