Final no!

I mange år har jeg kjempet mot meg selv. Nektet å bøye meg for smertene som tillater seg å utfordre livet mitt. Jeg kjemper en kjemisk krigføring, med Ibux, Seractiov, morfin og noe engelsk medisin som jeg ikke får kjøpt her i Norge. Morsomt nok er det faktisk det som fungerer best.

Etter bilulykken har jeg vært på operasjonsbordet, rehabliterings-senter og X antall turer til lege og legevakt. Jeg har svimt av, blitt lammet fra livet og ned og vært deprimert som Satan sjøl. Men nok er nok. Ifølge meg selv i alle fall.

Jeg har forsøkt å jobbe. Jeg fikk faktisk en god jobb på Lysaker, og jeg må si, daglig leder på G-Sport CC-vest Lysaker burde få en pris. Bedre oppfølging og personlighet er det sjelden å finne. Jeg fikk tilogmed en treningsmatte som sluttpakke (for lang og tro tjeneste....juni til September.)

Smertene ble uutholdelige. Jeg klarte ikke å gå, og jeg svimte av hyppigere enn vanlig. Det er lite morro å skulle ta imot penger for en fotball, for så å svime av før pengene er i kassa. Dermed måtte jeg se meg nødt til å slutte. Sjukmeldte meg et ar dager etter, for jeg så at jeg ikke kunne finne nytt arbeid når jeg ikke ble bedre etter å ha sluttet. 

Det må være min største feil. Og gjett om jeg har angret. For i går fikk jeg brevet fra NAV jeg bare har ventet på. Avslag på sjukepenger. Avslag på avslag på avslag. Jeg har tilsynelatende ikke rett på noe. Ikke penger. Ikke mat. Ikke et liv. Jeg blir sett ned på, for strengt tatt, jeg er jo bare lat. Smertene er et skuespill verdig en Oscar. 

Så nå har jeg vært sjukmeldt i over 8 uker, og jeg har måttet leve på min nydelige samboer. Og selvtilliten har ikke akkurat steget i været, heller ned i kjellern etter mer cola. 

Hva var deres begrunnelse?

Jeg har tjent for lite til å få økonomisk støtte til å leve videre.

Geee, thanks! Jeg skjønner jo nå, for skal Norge få råd til å kjøpe heroin, har de ikke råd til å dekke mitt og mange andre uføre i NAV-systemet. Eller som jeg har omdøpt det: NEI-systemet.

Jeg håper bare at Sosial-kontoret ser sitt snitt og  hjelper meg. Ellers blir det ikke noe jul i år. Den får vente til en dag jeg har god råd.