Why don't you like me?

”Gutter er plagsomme,” sa Silje og fiklet med mobilen sin. Den hadde akkurat laget et pip, en fuglelyd som bare hun la merke til. Hun likte ikke høye lyder på mobiltelefoner. Noen hadde en hel melodi når de fikk tekstmeldinger, som om de ville fortelle alle rundt seg at de var populære.

”Mm,” sa Janne og tok fram krl-boka.

Silje hadde blitt med Janne hjem for å lese til krl-prøve. Nå satt de på hver sin stol ved skrivebordet til Janne med Legolas stirrende ned på seg fra en plakat på veggen. Silje visste hvem Legolas var, selv om hun ikke var opptatt av Ringenes Herre. Hun syntes han så skummel ut med de spisse alveørene og det strenge blikket. Silje likte ikke fantasifigurer, ville at alt skulle være vanlig, ikke så innmari spesielt.

”Jeg har lastet ned en ny sang på mobilen,“ sa Janne.

Hun spilte den av. Det var Mika, den alle gikk og nynnet på.

”Han Mika er bare sååå søt. Spesiell liksom. Tenkte jeg skulle bruke den sangen når jeg får meldinger og sånn. Vet du at den handler om en dame som heter Grace Kelly? Hun var prinsesse av Monaco. Og han synger at han ikke likner på henne, og det gjør han jo ikke for han er fra Libanon og hun var fra Monaco, men så sier han at han likner på Freddie og da mener han Freddie Mercury, han sangeren som døde fordi han var homo, men det synes jeg ikke, for jeg har sett bilde av han derre Freddie i sånn hvit, trang bukse og hårete overkropp og han var ikke pen i det hele tatt.“

Janne snakket ofte og mye av gangen. Nå satt hun og lukket øynene og digget Mika, la hodet på skakke og hørte på den skrikende stemmen. Silje syntes at Mika hørtes ut som ei jente. Hun syntes at gutter skulle ha mørke stemmer, sånn som Mads. I hvert fall hadde han dypere stemme enn mange av de andre guttene i klassen.

Det var irriterende å tenke på Mads hele tiden, særlig nå, for meldingen hans summet i hodet hennes.

“Jeg liker deg,” sto det. Og så var det tre prikker etterpå.

Hun rotet nede i sekken sin og fant krl-boka hun også. Egentlig ville hun snakke om Mads, men Janne var ikke opptatt av vanlige gutter. Hun likte det spesielle og var nesten bare opptatt av Ringenes Herre. Hun snakket om alver og hobitter som om de skulle gå rundt i gatene, og så sa hun at hun var forelsket i Legolas, men det var jo helt umulig. Hun kunne jo ikke gå rundt å være forelsket i en skummel alv, som bare på film og plakater! Kanskje det at hun ikke likte vanlige ting var fordi hun hadde gått på skole i utlandet og hadde lest hele Ringenes Herre på engelsk, eller originalspråket, som hun sa hele tiden. Det var visst ganske spesielt, det også.

Alt som var fint, var spesielt, i følge Janne. Hvis hun likte en gutt, var han ikke kjekk eller søt eller pen. Han var spesiell. Som den jentesangeren Mika.

Silje bladde i boka.

”Hva er det vi har om?”

”Venner og vennskap. Det begynner på side hundreogseksten. Se her.”

Janne pekte i boka og leste.

”Vennskap er å ha det gøy sammen, å lytte til hverandre og å dele hemmeligheter.”

Silje bladde i boka si, men klarte ikke å konsentrere seg. Likte han henne? Hva betydde egentlig det å like? Hun likte jo Janne, selv om hun kunne være irriterende av og til. Hun likte Mads, men det var på en annen måte. Likte han henne på den måten?

Silje så opp fra boka og tittet på Legolas igjen. Hun hadde ikke lest Ringenes Herre. Hun leste Harry Potter. På norsk. Det var ikke noe spesielt i det hele tatt. Hun brød seg ikke om at Janne ertet henne når hun sa Humlesnurr i stedet for hva-han-nå-het på engelsk, var ikke så opptatt av rare navn og utenomjordiske ting, selv om Harry Potter kunne fly på en sopelime. Først og fremst var Harry Potter en skolegutt, en ganske søt skolegutt egentlig, men ganske vanlig likevel, i hvert fall på filmen. Men helt sikkert ikke noe som Janne ville kalle spesiell. Og gutter ellers – de som ikke fløy eller var alver, men var nede på bakken, i skolegården og klasserommet – de syntes visst Janne bare var barnslige. Silje likte at de var en del av virkeligheten. Da kunne hun tenke på dem. I hvert fall på en. Nå surret han oppe i hodet hennes, som et innsekt, som en innpåsliten mygg. Myggene elsket Silje om sommeren. Det var visst noe med blodet hennes.

”Mads er en mygg,” sa hun.

Janne så opp fra boka.

”Å? Hvordan da? Jørgen er mye mindre. Jeg synes Mads er en ganske stor gutt, jeg, ganske spesiell egentlig.”

Silje kjente et sting i magen, nesten som en liten lyd, som mobiltonen hennes, et hjelpeløst fuglepip som nesten ble borte i summingen inne i hodet.

”Han er bare kjempeplagsom,” sa Silje og var på vei til å legge mobiltelefonen ned i skoleveska da Janne oppdaget det.

”Har han sendt deg en melding? Få se!”

Silje klarte så vidt å redde telefonen fra hendene hennes.

”Det er ikke sikkert jeg vil du skal se.”

Janne dyttet fram underleppa og tittet på henne med hundeøyne. Hun kjente et større sug i magen, en hel skrikende vond melodi, en Mika-sang. De var jo bestevenninner. De skulle dele hemmeligheter.

”Er du sikker på at du vil se?”

Janne leste. Så kom hun med et lite skrik, et sånt hyl det er fint å kunne, og som det passer fint å tromme med bena til. Silje kunne det også. De var bestevenninner og hylte sammen en stund, mens de trommet med føttene på gulvet.

Så ble det stille.

Janne sa ingen ting, bare bøyde nakken og stakk nesa langt ned i krl-boka. Silje la mobilen i sekken. Så flyttet hun blikket til side hunderogsøtten. Der var det et bilde av en mobiltelefon. ”Telefonen kan være et viktig redskap for å holde kontakt mellom venner,” sto det ved siden av bildet.

Hun hadde et bilde av Mads i sekken, nederst i penalet. Nå tenkte hun på det mørke håret og brillene hans. Han liknet egentlig litt på Harry Potter, selv om Harry var mer voksen, på en måte. Hvorfor skulle vanlige gutter være så irriterende?

Hun hadde merket det sist lørdag, da Mads feiret bursdag. På begynnelsen av festen hadde det vært koselig. Mads hadde pakket opp gavene, og alle satt i en ring på gulvet. De hadde sagt hyggelige ting til hverandre, både guttene og jentene, og Mads hadde rukket fram hånden og vært alvorlig og takket ordentlig, til og med Silje som hadde laget et fint kort helt alene, klippet og limt inn Ferrarier hun fant bilder av på internett, for Mads elsket Ferrari-biler, det visste hun, og så hadde hun gitt ham akkurat det, en rød Ferrari modellbil. De andre synes kanskje det var litt barnslig, men det virket som om han likte den, selv om det ikke var like kult som den siste CD-en til Paper Boys, eller penger som han fikk av de fleste.

Men etterpå var ikke selskapet så koselig lenger, for da de satte seg til bords for å spise taco, begynte guttene å hive salat på hverandre, og da syntes hun at det var ganske trist at gutter var så barnslige, at de måtte tulle og ødelegge når de hadde det så fint sammen.

“Gutter sender av og til sånne tullemeldinger,” sa Janne med ett. “Sånn for å lure deg til å tro at de liker deg, liksom.” Hun satt fortsatt med nesa i boka.

Silje hadde gitt opp å lese. Hvorfor satt de egentlig sammen og pugget til denne dumme prøven? De trengte ikke å hjelpe hverandre. Hun leste ikke en gang, men tenkte bare på andre ting. Dessuten hadde hun dette suget i magen hele tiden. Kanskje hun skulle gå hjem og spise. Hun holdt på å si det da telefonen til Janne begynte å spille.

“Why don’t you like me,” sang Mika med jentestemmen, og Silje tittet opp fra boka.

Janne grep mobilen og stirret på den, ventet til Mika hadde sunget en stund før hun reiste seg og gikk bort fra bordet. Silje ble sittende alene med krl-boka, bildet av en mobiltelefon og en tekst der det sto at telefonen var viktig for kontakt mellom venner.

Janne sto bortest i hjørnet av rommet med nakken bøyet og mobilen i begge hender, like ved ansiktet sitt. Så kom det igjen. Hylet. Føttene opp og ned. Så var hun med tre raske skritt hos Silje og rakte fram telefonen.

“Jeg har fått den jeg også, meldingen. Han liker meg også!”

Silje så ikke opp fra boka, stirret bare på telefonen på bildet. Nå konsentrerte hun seg og leste videre. En venn er en du kan stole på, sto det.

Så kom det et pip fra Janne, en annen slags lyd, som om hun prøvde å etterlikne de lyseste tonene til Mika, uten å få det til. Og Silje måtte se opp fra boka. Janne hadde et rart uttrykk i ansiktet. Hun stirret på telefonen, rakte den ikke mot henne lenger, men sto ved siden av henne og glodde og svelget.

”Den drittungen!” skrek hun.

”Hva er det?” spurte Silje og tittet med store øyne på venninnen.

”Mads, han er en dritt!” Silje trodde at venninnen skulle begynne å gråte.

Så tok det tak i magen hennes, en tanke, en guffen og stor tanke som vokste fra magen og opp til hodet. Hun bøyde seg ned og krafset i sekken, kunne ikke finne mobilen, og endte opp med å helle alle bøkene og penalet ut over gulvet. Der lå den. Hun grep telefonen, skalv litt på hendene, holdt seg fast og tastet seg fram til meldingene.

Så kunne hun se det, hun også. Hun hadde ikke fått med seg hele meldingen. På skjermen sto det:

”Jeg liker deg ... (fire linjeskift) ... ikke!”

Nå gjorde det virkelig vondt i magen. Silje stirret på skjermen. Så skottet hun opp på Janne. Janne spurte med øynene, lurte med hele ansiktet på om Silje hadde fått samme melding som henne.

Silje nikket. Janne dumpet ned i stolen sin.

Det var stille i rommet. Begge klamret seg fast til hver sin mobil. Begge hadde tårer i øynene. Det fantes ingen ekstatiske hyl, ingen tromming med føttene mot gulvet, bare små Mika-pip i halsen. Så kom tårene. Silje kjente at de rant nedover kinnene, mest fordi hun var sint. Hun var sint på Mads. Hun var sint på seg selv. Og hun var sint på Janne som satt der og lot som hun var like lei seg som henne. Eller var det på alvor for Janne også? Hadde Janne vært like opptatt av Mads som hun hadde vært? Hadde de dette felles?

Silje satt en stund og snufset og tenkte.

”Janne?”

”Mm.”

”Likte du ham så godt?”

”Ja.” Janne svarte på innoverpust, så det lød som et gisp. Så fikk hun igjen pusten og spurte tilbake: ”Du også?”

”Mm.” Silje holdt leppene sammen og snufset igjen. ”Men jeg ante ikke at han var så barnslig.”

”Ikke jeg heller,” sa Janne.

Så sa de ikke noe mer, bare satt med hver sin mobiltelefon og tittet litt på hverandre, litt nedi krl-bøkene og litt opp på Legolas. Nå så han snillere ut. Det var ganske fint på rommet til Janne med Legolas oppe på veggen. Det var som om han passet på dem og sørget for at de var sammen.

”Den handler om vennskap,” sa Janne, ”Ringenes Herre.”

”Kanskje jeg skulle lese den. Men jeg tror det må bli på norsk. Er det greit?”

Janne smilte. Hun smilte tilbake. Hun var ikke så sulten lenger.

”Det med vennskap,” sa Silje etter en stund. ”Det gjelder oss, ikke sant?”

”Mm,” sa Janne, ”Det gjelder oss.”

De så på hverandre igjen. Så ble det litt rart, og de glodde en stund ned i krl-bøkene begge to.

”Den sangen,” sa Silje, ”kan jeg høre den en gang til?”

Janne trykket på mobilen, og Mika begynte å synge.

”Why don’t you like me,” pep Mika og Silje og Janne i kor.