Misty

Da kvinnfolk, som jeg har vært inne på ved en tidligere anledning, er rent ut sagt umulige å være i hus med over lengre tid, og homoveien (eller the alternative lifestyle som de kaller det over i statene) med underbukser av lær, duftlys på dass og resirkulert Bony M på jålete Bang & Olufsen anlegg er utelukket, ja ikke bare utelukket men både lukket og låst etter alle kunstens regler og vel så det, og dertil sperret med bom og forseglet med syv segl, ble det til at jeg begynte å vurdere en tredje veg til lykke og hygge i heimen.

Jeg har naturligvis merket meg at en nå til dags knapt kan sette seg på en kafe for å nyte, eller i det minste helle i seg, dette sølet som passerer som kaffe på kafe i våre dager (ikke espresso, cappuccino, caffè haut creasout eller hva de kaller alle disse kriseløsningene for kofein man må ty til når man ikke får ekte kaffe), men altså det vi før i tiden, dengang jeg og bestemor var unge, kalte kaffe, dvs kaffebønner som er malt og blandet i vann som holder noen og 90 grader for deretter å trekke i noen minutter. Jeg begynner forfra. Det var ikke meningen å skrive om kaffe. Fristende javel, når snobbete naut kan tjene til livets opphold ved å holde kurs i hvordan kaffe SKAL smake, blir jeg arg. Jeg har drukket dette stoffet i over 25 år, jeg skal ha meg frabedt at en 20 åring som har gått kurs kommer rennende for å forklare meg at jeg ikke kan lage kaffe. Faen Ta. Jeg kan å lage den kaffien JEG vil ha. Fuck You. Men altså:

Jeg har naturligvis merket meg at en nå til dags knapt kan sette seg på en kafe for å nyte en kopp kaffe, uten at en bøling kvinnfolk ved nabobordet drar frem hver sin gjenstand i plast, hvis form jeg nok er godt kjent med men hvis dimensjonering og fargespekter gir grunn til en viss ettertanke. Det er lys i dem nå, sikkert greit hvis strømmen går, man har lommelykt for hånden, men det er hardt for en mann å skulle konkurere på slike vilkår.

Ok, jeg er ingen Ron Jeremy, langt mindre en John Holmes, og takk for det. Det får være måte på alt her i verden, dog er jeg godt over EU standarden (og ja, jeg har målt). Men hvis de kubbene som lempes frem og tilbake alldeles åpenlyst over kafebordene nå tildags mens kvinnfolkene diskuterer ting kvinnfolk vanligvis ikke har det ringeste begrep om (hva annet kan få et kvinnfolk til ta ord som omdreining per minutt i munnen?) skal være standarden får dere pinadø ha takk for meg.

Nei, jeg har ikke lys i den.

Nei, jeg har ikke roterende hode.

Nei, det sitter ikke en liten delfin ved roten som stimulerer klitoris.

Nei, jeg kan ikke lades opp igjen på 10 minutter via vegguttak.

Jeg vil ikke ha lys, roterende hode og delfin heller. Og du skal se noen pingviner i helvete før jeg plugger meg i veggen for recharge. Og jeg mener ikke nonner. Dem er det nok plenty av der nede allerede. Men jeg holder da i noen timer uten opplading. Det er da noe.

Så jeg tenkte, pokker ta Adolph. Her lager man alt fra klesklyper til popstjerner i plast (Den sistnevnte holder riktignok på å gå i oppløsning har jeg hørt, men en kan ikke vente seg allverden av en prototype heller), det må da være noe brukende der for meg også. Jeg holdt familieråd, og vedtok enstemmig å gå til innkjøp av en kjerring. I plast.

jeg merket meg naturligvis tidlig i prosessen at embalasjen skal man ikke se på. Den lekreste pakningen kan skjule uhyrlige vanskapninger og skrekkinngytende beist hvis blotte nærvær på soverommet tvinger en til å sove på sofaen i stua. Ikke så ulikt ekte vare der, med andre ord. I det hele tatt, det meste er mer eller mindre det samme ser jeg, hva enten man går for en modell i plast og luft eller en tilsvarende i kjøtt og blod.

Som med ekte kvinnfolk må man bestemme seg for om man går rett på bunnprissegmentet, og bytter seg oppover i løpet av kvelden. Eller forsøker å bytte seg oppover uten å miste det man allerede har karret til seg er det vel rettere å si, det er kø på bunnpris også, når det nærmer seg stengetid. Eller man kan gå inn på toppen og jobbe seg nedover inntil man finner noe man har råd til, og som (kryss i taket) er villig. Det er ikke hvert år jeg må male over taket, for å si det på den måten.

På byen går jeg naturligvis for alternativ 1, men her tenkte jeg å fleske til ordentlig med det samme. Etter at sjømannsbrud alternativet var vurdert og skrinlagt. En Realhamster hadde vært konge å vise til damene ved nabobordet, men jeg endte altså opp med Misty.

Ja, det er Misty Mundae, naturligvis. Flere hovedroller enn Sophia Loren, Elizabeth Taylor og Audrey Hepburn tilsammen (vel, ingen store skuespillere noen av dem, men i forhold til det skrapet som herjer Hollywood i dag? Ja Gud bedre), og elsket av flere enn Spice Girls, tATu og Mette Marit. Bokstavelig talt.

For en en ungkar som ikke har hatt et kvinnfolk i huset siden en viss mann moret seg med å jage en flokk svin utfor en skrent og siden gikk på vannet er det naturligvis tryggest å satse på noen en har inngående kjennskap til. Om ikke annet så visuelt.

Vel så viktig var det at essensielle deler kan plukkes av for Easy Maintainance som det står i brukerveiledningen. Det er rengjøring. Og naturligvis, det er litt voldsomt å ta med hele Misty på ferie, man tar det man trenger og lar resten ligge igjen hjemme. Veldig praktisk.

Direkte billig er hun jo ikke. Sånn omtrent 40 tusen, med porto og det hele. Men ikke så dyrt heller, hun spiser lite mat og tilbringer ikke flere timer i dusjen hver dag. Og hun ser fordømt bra ut. Ekte silikonpupper og cyberskin. Akkurat som ekte vare.

Erfaringen så langt (med unntak av at dette ikke er noe for oss røykere. Det er utrolig mye luft som skal inn i Misty) er at hun er omtrent som andre kvinnfolk av i dag, ikke rydder hun på kjøkkenet, ikke vasker hun gulv, hun kan ikke å lage mat, og hun må slepes ut av sengen hver morgen.

Jeg har redd opp på gjesterommet til henne, inntil vi blir bedre kjent.

Og så må jeg ha en kompressor.