SJALUSI

Jeg er sterkt angrepet av sjalusi, og min løsning på det hele har vært å gjøre det slutt med den jeg er sammen med for å slippe å ha det så vondt som jeg vet at jeg vil få det. (men jeg er jo fremdeles sjalu på den personen etter at det er slutt….)

Har alltid tatt mine forhåndsregler og ikke gjort noe som jeg ikke ville tolerert at den andre gjorde…. Men dersom der ikke er noe bli sjalu for så klarer vi på en eller annen måte å ”konstruere” det.. skal ikke mer til enn en tekstmelding som ikke har det setningsoppsettet en hadde tenkt seg…. Andre ganger skal der ikke annet til enn noe kjæresten har sagt…. Der er egentlig ikke noe å bli sjalu for, men en analyserer alt i hjel og tillegger alt verste mening.

Jeg forsøker også å si til meg selv at dersom han finner en annen så er der ikke noe jeg kan gjøre fra eller til uansett, så det er ikke noe å gå og gruble på, men like forbanna så skjer det hver gang.  Jeg ”tuller” meg inn i selvmedlidenhet, hører det jeg har av sørgelige og triste sanger, klarer ikke tenke klart for: tenk om ditt og tenk om datt…

Nå er ikke jeg en person som eksploderer å lager scener, men jeg holder det bare inni meg og ”lider” i stillhet… jeg forteller det ikke en gang til den personen det gjelder, men går bare å tenker for meg selv…. Det resulterer i at jeg får en veldig kort ”lunte” når det gjelder andre ting igjen og andre kan oppfatte meg som sur og tverr, men overfor den det gjelder gjør jeg sure miner til slett spill….

Jeg vet at min far var veldig sjalu, min bror er veldig sjalu mens min mor aldri har vært sjalu.. kan dette være en ”defekt” som er arvelig?? Hvorfor blir noen som meg?? Det som plager er at det er så altoverskyggende at jeg ikke klarer å nyte det som er bra, for det er da bra å ha noen å bry seg om og som bryr seg om deg…..

Dersom noen har en mirakel kur for meg så tas det imot med takk….. men jeg syns jeg har forsøkt det meste jeg. 

så håper jeg bare at 2008 blir ett sjalusifritt år ;-)