Uvær fra Nordøst

Uvær fra Nordøst – Vekt, Helse og Trivsel på Nyåret

Det blåser godt nordfra ved havet i dag, blåser og snør lett på årets andre dag. Jeg hadde ikke trengt sett ut, for giktisk kropp forteller meg når uvær er på vei. Fibromyalgi, artrose og ptsd, betyr smerter, trøtthet og evig kamp for bevegelse og livsglede. Jeg står ved et veiskille nå, enten å gi opp eller å ta styringa og rigge alle seilene så skuta kommer på rett kjøl igjen. Og siden jeg ikke føler meg klar for graven riktig ennå, peke nese til døden, så skal jeg ut å seile bli friskseilasen, friskere vel å merke.

Som den heldiggris jeg var, så hadde jeg aldri problemer med vekt før, nesten da. Unntaket var da jeg gikk gravid, da la jeg på meg 10 ekstra kilo grunnet røykeslutt. Og jeg husker godt verken i ryggen, utgåtte sko og støvler og nedsatt bevegelighet, husker det altfor godt.

Allikevel husker jeg best at jeg hadde klær fra ungdomstida hengende i skapet, fordi jeg kunne bruke dem, både miniskjørt og hotpants. Det var ikke noe i veien med beina heller, spentstige og sterke som de var, tydelig preget av regelmessig trening. Og etter fylte 40 år jakt, den fantastiske jakten på både kjærligheten, bonden og viltet, haha. Og jeg vant det hele, både bonden, kjærligheten og viltet, men de levde ikke lykkelige ever after.

For så fylte jeg femti, sluttet å røyke, kom i overgangsalder og kiloene bare raste på i takt med sulten og overspisinga, vanskelig forhold og oppbrudd. På tross av sikkert 20-25 kilo ekstra vekt, klarte jeg for øvrig i en fei å få de bort like fort som de kom på. Inntil alt raste. Og da alt raste sammen, begynte trøstespising og stillesittingen for alvor, med dramatistiske følger. For både fibromyalgien, artrosen og ptsd.

Men nå er det altså slutt, slutt for alltid med både trøstespising, stillesitting og surmuling. Jernvilja skal på for å trosse fallet, både det fysiske og det psykiske. Jeg skal følge en ukeplan som inneholder daglig trening, redusere kraftig på fett, sukker og salt, kutte ut smør og rødvin (for en periode) og blogge mindre. Jeg skal ut på tur, finne lune bålplasser å være naturmenneske igjen, for det ligger i blodet som et behov sterkere enn alt annet. Kjenne elementene nært nært, kjenne regn og sno piske på bar hud, kjenne blodet og hjertet dunke og kjenne livsgleden og livsmeningen herje hemningsløst. Vil du være med?