Hennes Narnia

.. men alt dette er i litteraturverdenen.  du kan også få det vissualisert ved hjelp av levende bilde på et lerret. men hva med fantasien din? husker du den dagen du sluttet tro på julenissen,alver og troll? den dagen da du begynte å stenge deg selv ute av din egen fantasi?

ønsker ikke du at du kan gå tilbake til de dager da en reise i ditt "narnia" bare var et hjertesukk unna?

jeg ønsker det....

I touch the fire and it freezes me
I look into it and it's black
Why can't I feel?
My skin should crack and peel
I want the fire back

hun er en engel. for det var det de kalte henne.

hennes mor var ikke alltid enig.

noen ganger kunne hun finne på å klatre i epletreet til naboen, og små grener ville brekke av og falle mot den grønne plenen hans. da kom han løpende ut og kjeftet på henne. Og som en skremt katt, fikk hun seg ikke til å klatre ned igjen.

Da kom moren med stigen til bestefar og hentet henne ned.

men dagen etter var hun oppe igjen.

"hun lærer aldri den ungen" kunne de finne på å hviske til hverandre. så ristet de oppgitt på hodet og gikk hver til sitt.

men det de ikke forsto. det de aldri kunne se disse voksene, var rett forran dem. hadde de bare tatt seg tid til å klatre mot toppen. hadde de bare kunne sluppet alt de hadde i hendene, løsnet på de stramme flettene og klatret med henne helt opp i toppen av epletreet. da hadde de sett noe helt fantastisk.

det var en ekstra kroket gren der, som du kunne lene deg inntil og lukke øynene. og når du lukket øynene åpnet det seg en verden. en verden kledd i pastell. de herligste grønne marker, blått hav og blå himmel som møttes i en herlig horisont. lukt av blomster. lukt av sommer. lukt av eple.

hun hadde tatt turen dit mange ganger . og mens sommer vinden lekte med håret hennes, og nabo Afternes skrek og kjeftet på bakken, og mens moren løp etter stigen, kunne hun bare forsvinne i noen herlige sekunder som virket som timer.

hun er en djevel. for det var det de kalte henne.

hennes mor var nøytral til det.

hver kveld hadde hun med seg en ny mann hjem.

hun hadde alltid vinduet åpent. vinduet hadde utsikt mot naboens hage.  i hagen til naboen sto en stubbe fra et gammelt epletre. og mens mennene jaget i vei over henne, lukket hun øynene  og tok seg en tur opp i det gamle epletreet.

hver mann nådde sitt paradis, men hun kunne ikke finne veien inn i riket sitt.

det hadde vært der, så en dag forsvant det.

Why can't I feel?
My skin should crack and peel
I want the fire back

bare en titt.

hørte hun seg selv be.

hun dyttet den snorkende mannen vekk fra seg, steg inn i den kvite nattkjolen og tråkket barbent ut i hagen.

hun tok svake steg mot stubben, og når hun var kommet bort til den lot hun seg selv synke vedsiden av den.

raskt tittet hun mot naboens hus for å se om nabo Afternes kom løpende for å kjefte. men han hadde ikke kunnet komme om han så hadde villet.

hennes mor hadde solgt stigen og kunne heller ikke komme for å hente henne ned.

hun la hodet sitt ned på stammen og lukket øynene. men ingen verden åpnet seg. alt hun hørte var hovedveien ved siden av. fulle forbipaserende som lurte på ,seg imellom, hva hun gjorde ute så sent. og ikke minst snorkingen fra soveromsvinduet sitt, der mannen lå.

hun gråt. av sinne. ikke på nabo Afternes som hadde saget ned treet, men på seg selv. på seg selv som hadde latt fantasiverden dø. uten å sagt farvell, uten å enset det.

så er det virkelig sånn; at barndommens fantasier og verdener dør når alderdommen banker på døren?

eller lar du deler av deg selv dø pga ubetydelige jordiske ting som aldri varer evig. og selv blir skyld i din egen alderdom.

eldes skal de som glemmer at de er ung. 
I want the fire back