Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

ingen beskrivelse

Vildkattens-Meni...

Klubbeier: Vildkatten

Her kommer vildkatten's s... 

ingen beskrivelse

Ostfold

Klubbeier: 2frasærp

Her er en klubb for alle ... 

Jeg skulle ønske du var mammaen min....

Jeg skulle ønske du var mammaen min....

 

Hva sier man da? 

Signatur bilde yara1 tiår siden

Når en tynn liten neve, fra en guttunge som knapt rakk møte moren sin, ønsker seg meg.


- Hun er bare min, og broren min sin. Og skal ikke dele hjeret sitt på flere.


Mitt eget kjøtt og blod snakker for meg før jeg får svart.

Men det er alltid løsninger i hjernen på kreative 7-åringer.

- Jeg kan ha henne på liksom....?


Jeg sier ikke noe, holder dem begge i hver sin hånd, og går videre.


Vi skal på kino. Vi skal ha en ettermiddag jeg vet begge har sett fram til.

Brått er øyeblikket over, det er snø i lufta. Sjeldent. I disse dager.

Tristheten jeg følte blander seg med gleden over å løpe med tunga ute å smake på friske snøfnugg.


Men det stikker litt.

Hvorfor deler jeg av meg selv slik.

Får andre slike spørsmål?


Knyter jeg sterkere bånd enn jeg burde? Er det galt å lage yndlingsmaten? Steke vafler? Og la han ligge over?

Når han tenker slik?


Det er ikke fordi jeg forguder unger.

Jeg liker egentlig ikke andres unger.


Jeg elsker mine egne.

Og vil de skal ha venner.


Og...

Jeg trenger hjelp, når begge mine skal være ulike steder på samme tid. Så jeg pleier nettverk med andre aleneforeldre.

Ren egoisme.

Slik som med faren, til denne magre, ville ungen.

Han stiler opp tilbake.

Lykkelig på samme vis som meg vil jeg tro.

Over våre barns glede av et underlig vennskap som vokser fram.

Min sønn og hans. Så ulike.

Så like.

Hans...



..Som ønsker seg meg til mor.


Hva tenker mine da?

Om mangelen på en far som er bedre enn meg til å reparere sykler, og stikke ekle mark inn på fiskekroker?


De har noen.

Men likevel ikke altoppslukende. Ikke noen som nyter å være far.

Jeg valgte egoister.

Som jeg raskt forlot.

Og tenkte ikke slik da jeg fant ut jeg var sterk nok til å fostre opp barn alene.

Jeg tror ingen kan forutse smerten i framtiden.

Over å føle man ikke strekker til.


Like greit.

Men...

.. jeg kan ikke unngå å føle...jeg er en simpel egoist på vegne av mine barn. Jeg bruker andre mennesker for å lette mitt eget livs trivialiteter.

Alle gjør nok det.

Men hvorfor stikker det slik?


Jeg vet ikke om det er rett eller galt.


Men jeg vet det gjør godt å finne en hånd, når man trenger noen å holde i.


Det for holde.





5 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.