
Dyret
Mye kan ufarliggjøres ved å bli kjent med det. Beskrive med ord.
Noen ganger er det vanskelig å sette ord på ting. Andre ganger er det nesten enda verre!
IngenEngel,
1 tiår siden
Snakke går greit, ordene fosser ut, men det å virkelig si noe…håpløst… blir liksom bråstopp. Jo nærmere det innerste av sjelen temaet er, jo større bråstopp. Misforstå meg rett, jeg blir ikke blå i fjeset og går i koma eller noe sånt, men samtalen finner bare sted oppe i hodet mitt som en lokal dialog…..omtrent slik:
Kjære deg, snakk
til meg! Legg vekk det
harde ugjennomtrengelige skallet ditt. Det er bare til hinder på ferden. Sinker
deg og gjør hvert steg tyngre. Du får ikke tid til å nyte livet og alle
detaljene underveis når du stadig må passe på at skallet er uten sprekker. Hva jeg vet
om det? Nei….det var vel bare en tanke som svevde forbi og fikk meg til å
tro at du hadde et beskyttende panser rundt deg. Mitt skall? Hva mener du?
Jeg har ikke noe sånt. Trenger ikke det. Hører du ikke hvor glad og lystig jeg
er? Kan spøke med alt og hjelpe andre med deres problemer. Krampaktig….HVA
mener du med det? Nei, nå snakker du om noe du ikke har greie på….. Kom hit nå. Sett
deg ned og vis meg innholdet i den tunge sekken din, så skal jeg hjelpe deg å
rydde bort det du ikke trenger. Hva jeg mener med sekken? Jo der du
samler opplevelsene dine. Alle gamle minner du går og drar på som gjør at veien
blir ekstra tung å gå. Hvordan jeg vet om sekken? Vel….jo….jeg har vel
hatt en tung sekk selv da, en gang for lenge siden, men den er ryddet og tom nå! Hva?
Fortelle deg hva som var i MIN sekk? Det var da slett ikke det vi skulle snakke
om. Nå er det DEG det gjelder. Jeg hadde ikke noe spennende å fortelle om
likevel, så innholdet i min sekk er ikke noe å dra fram nå. Min glatte og
kalde fasade? Nå forstår jeg slett ikke hva du sikter til! Jeg prøver jo
bare å hjelpe deg. Være din venn. NEI, sier jeg
jo. Du får ikke lov å spørre mer. Ser du ikke at skallet mitt sprekker. Ja,
OK da, så har jeg også et skall. Var nok derfor jeg visste at du hadde et også
ja. Jada, sånn helt mellom oss så er vel ikke den sekken min helt tom heller.
Skjulte motiver? Nei da, jeg ville bare hjelpe deg jeg….og så lurte jeg litt
på om….Glem det, det var ikke så viktig likevel. Hvorfor du
skal stole på meg, når jeg ikke vil stole på deg? Vel, noen sjanser må man
ta her i livet. Flåsete? Uff, ja. Du har rett. Beklager. Gjensidig
tillit? Jo da, sikkert fint det, men det er så mye jeg ikke har lyst til å
snakke om skjønner du. Bare EN ting? Nei, tror ikke det….. Jo forresten,
jeg kan fortelle deg om dyret: Det store lille
dyret som sitter et sted inne i meg. Dyret som når jeg minst venter det skraper
i sjelen min med spisse klør og minner meg på at dette er ikke noe jeg har lov
til. Ikke lov til å håpe, tro eller føle, for disse tingene må man gjøre seg
fortjent til og det kommer jeg aldri til å klare. Dumt dyr? Nei da, sånt
må du ikke si. Dyret hjelper meg også. Passer på at jeg gjør det som forventes
til enhver tid. Får meg til å tie med min uenighet. Være føyelig og usynlig. Det
er best sier dyret, for da slipper jeg ubehagelige konfrontasjoner. Om dyret
har noe navn? Jada, det heter Angst. Til å begynne med trodde jeg at Angst
var umulig å dressere, men så oppdaget jeg noe rart….for hver gang jeg trosser
den, murrer den mindre. Krymper liksom. Noen ganger blir den borte i flere
dager. Det hender jeg tror den har forsvunnet for godt. Egentlig hadde det vært
fint, men tanken er litt skummel også. Hvorfor? Det må du vel skjønne!
Den dagen dyret er borte for godt er jeg jo helt alene. Tenk om jeg gjør noe jeg
ikke har lov til eller ikke burde. Da blir jo alt min feil igjen! Hva sier du?
Det var jo et underlig sammentreff. Tenk at du også har et dyr som heter Angst!
Og din Angst sier at du ikke skal fortelle det til noen……la være å høre på den
stemmen. Ikke gjør det! Se på meg, jeg klarer det! I hvert fall noen ganger…