Dyret

Legg vekk det harde ugjennomtrengelige skallet ditt. Det er bare til hinder på ferden. Sinker deg og gjør hvert steg tyngre. Du får ikke tid til å nyte livet og alle detaljene underveis når du stadig må passe på at skallet er uten sprekker.

Hva jeg vet om det? Nei….det var vel bare en tanke som svevde forbi og fikk meg til å tro at du hadde et beskyttende panser rundt deg. Mitt skall? Hva mener du? Jeg har ikke noe sånt. Trenger ikke det. Hører du ikke hvor glad og lystig jeg er? Kan spøke med alt og hjelpe andre med deres problemer. Krampaktig….HVA mener du med det? Nei, nå snakker du om noe du ikke har greie på…..

Kom hit nå. Sett deg ned og vis meg innholdet i den tunge sekken din, så skal jeg hjelpe deg å rydde bort det du ikke trenger. Hva jeg mener med sekken? Jo der du samler opplevelsene dine. Alle gamle minner du går og drar på som gjør at veien blir ekstra tung å gå. Hvordan jeg vet om sekken? Vel….jo….jeg har vel hatt en tung sekk selv da, en gang for lenge siden, men den er ryddet og tom nå!

Hva? Fortelle deg hva som var i MIN sekk? Det var da slett ikke det vi skulle snakke om. Nå er det DEG det gjelder. Jeg hadde ikke noe spennende å fortelle om likevel, så innholdet i min sekk er ikke noe å dra fram nå. Min glatte og kalde fasade? Nå forstår jeg slett ikke hva du sikter til! Jeg prøver jo bare å hjelpe deg. Være din venn.

NEI, sier jeg jo. Du får ikke lov å spørre mer. Ser du ikke at skallet mitt sprekker. Ja, OK da, så har jeg også et skall. Var nok derfor jeg visste at du hadde et også ja. Jada, sånn helt mellom oss så er vel ikke den sekken min helt tom heller. Skjulte motiver? Nei da, jeg ville bare hjelpe deg jeg….og så lurte jeg litt på om….Glem det, det var ikke så viktig likevel.

Hvorfor du skal stole på meg, når jeg ikke vil stole på deg? Vel, noen sjanser må man ta her i livet. Flåsete? Uff, ja. Du har rett. Beklager. Gjensidig tillit? Jo da, sikkert fint det, men det er så mye jeg ikke har lyst til å snakke om skjønner du. Bare EN ting? Nei, tror ikke det….. Jo forresten, jeg kan fortelle deg om dyret:

Det store lille dyret som sitter et sted inne i meg. Dyret som når jeg minst venter det skraper i sjelen min med spisse klør og minner meg på at dette er ikke noe jeg har lov til. Ikke lov til å håpe, tro eller føle, for disse tingene må man gjøre seg fortjent til og det kommer jeg aldri til å klare. Dumt dyr? Nei da, sånt må du ikke si. Dyret hjelper meg også. Passer på at jeg gjør det som forventes til enhver tid. Får meg til å tie med min uenighet. Være føyelig og usynlig. Det er best sier dyret, for da slipper jeg ubehagelige konfrontasjoner.

Om dyret har noe navn? Jada, det heter Angst. Til å begynne med trodde jeg at Angst var umulig å dressere, men så oppdaget jeg noe rart….for hver gang jeg trosser den, murrer den mindre. Krymper liksom. Noen ganger blir den borte i flere dager. Det hender jeg tror den har forsvunnet for godt. Egentlig hadde det vært fint, men tanken er litt skummel også. Hvorfor? Det må du vel skjønne! Den dagen dyret er borte for godt er jeg jo helt alene. Tenk om jeg gjør noe jeg ikke har lov til eller ikke burde. Da blir jo alt min feil igjen!

Hva sier du? Det var jo et underlig sammentreff. Tenk at du også har et dyr som heter Angst! Og din Angst sier at du ikke skal fortelle det til noen……la være å høre på den stemmen. Ikke gjør det! Se på meg, jeg klarer det! I hvert fall noen ganger…