Er SFO et offentlig ansvar?

Nå har jeg blitt så gammel, at jeg kan begynne å referere til før i tiden. Nesten voksen.  Før i tiden, før det var noe som het full barnehagedekning og SFO, måtte mange barn klare seg selv noen i løpet av dagen.  Er det ikke meningen at barn skal klare det lenger?  Jeg tror bestemt at mange barn fremdeles har et læringspotensiale til å kunne klare det. Jeg skjønner godt at de aller minste kan trenge litt tilsyn, i og med at førsteklassingene har blitt et år yngre. Et års forskjell utgjør en god del  i denne alderen.

Når jeg leser debatter om lik pris på alle SFO-plasser og utdannet fagfolk i stillingene, blir jeg ganske matt. Er det virkelig et offentlig ansvar sørge for at barna får litt mat og har et sted og leke etter skoletid? Er ikke det foreldrenes ansvar? Før i tiden, pleide jeg å ta følge med noen venninner hjem fra skolen. Av og til ble vi med hjem til hverandre og hørte på radio (ja, faktisk!), lekte med dukker eller vi bare satt og tegnet. Jeg kan ikke huske at jeg måtte gå sulten helt til middagen stod klar på bordet, men jeg fikk derimot i oppgave å skrelle poteter til middagen siden det var jeg som var først hjemme.  Jeg hadde ingen til å passe på meg, og i tillegg måtte jeg begynne med middagen! Var foreldrene mine ansvarsløse?

Vi har fagfolk som oppdrar barna våre i barnehagen, vi har fagfolk som oppdrar barna våre i skolen. Jeg tenker kanskje at det kan være greit for barna å ha et ”fristed” hvor de bare kan komme å gjøre litt som de vil. Leke om de har lyst til det, være alene om det er det de helst vil, få litt mat dersom det skulle bli lenge til middag. Noen voksenpersoner  kan følge med på leken, løse opp i store konflikter, observere at alt er greit. Men trenger man fagfolk til slik? Dersom ingen uten formell kompetanse skal kunne passe på våre barn, burde heller ingen bli foreldre for første gang. Vi kan forme de for resten av livet i all vår velmenende uvitenhet.