Angst

Hun hadde alltid hatt viljen til å leve. Hun visste bare ikke når. Eller hvordan. Om kvelden pleide hun å granske det lille ansiktet som var omkranset av det pasjeklipte håret. To par grønne øyne innrammet av tykke øyenvipper stirret tilbake på henne. Folk pleide å misunne henne øyenvippene.  De høye kinnbena ga ansiktet et barnlig, hjerteformet fasong og hun så langt yngre ut enn sine åttogtjue år. Den melkehvite huden stod i skarp kontrast til det sorte håret som nådde henne til skuldrene. Hadde det ikke vært for det tykke sløret som holdt henne på avstand fra omverden, hadde hun kanskje sett at hun var en meget vakker kvinne. Den typen som menn snur seg etter og som alltid hadde blitt oppsøkt av kompisgjengen når hun gikk ut. Kanskje ble de fascinert av de klargrønne øynene og by henne på en drink. En mojito, hennes favoritt. De ville få vite at hun var utdannet tannlege men at hun alltid hadde en drøm om å livnære seg som fotograf. Hun var den yngste av en søskenflokk på tre og de hadde vokst opp på et lite sted rett utenfor Tønsberg. Det de ikke hadde oppdaget, var sløret som skilte henne fra deres verden. Hun var egentlig ikke her. Dersom de hadde sett nøye etter, hadde de kanskje lagt merke at blikket var litt tilbaketrukket, liksom litt fraværende mens hun snakket med de, til tross for at øynene reflekterte lyset i rommet. Men det var ingen som kunne se det. Ikke den første kvelden.

Hun var ikke helt sikker på når det hadde startet. En vag, urolig følelse hadde plantet seg i maven og blitt der. Som en knyttneve stor klump festet den seg inn til ryggmargen og lå der urokkelig. Av og til åpnet den seg og hun kunne se nede i et bunnløst, sort hull som sugde all energi ut av henne. Det sorte hullet kunne vokse seg stor og lå og presset oppunder lungene hennes slik at hun ikke fikk puste. Da pleide hun å bli sittende stille og kjenne hjerte banke infamt i brystet, som om det hadde for lite plass der inne og ble sugd ned i det sorte hullet, sammen med alle gleder og alle sorger. Hun tente levende lys og laget litt varm te. Hun kjempet som besatt for å ikke bli dratt ned. Livet hennes var forsvunnet der nede, men hun kunne fremdeles bære kroppen sin. Hun hang etter armene og skrapte opp neglene da hun klorte seg fast til den løse grunnen. Umerkelig. Stille. Hun levde hele tiden på kanten måtte passe seg for ikke å ramle utenfor, for hun visste at dersom det skjedde, ville det være for sent.

Så mens hun lo og nippet i seg mojitoen, passerte selve livet foran øynene hennes. Hun ville omfavne det med begge armene, men det hadde bare vært et synsbedrag. Det var alt for langt borte, og de mørke kreftene holdt henne alt for sterkt. Sakte, men sikkert ble hun trukket tilbake og et usynlig slør la seg foran øynene hennes. Hun var ikke lenger der. Ikke enda. Hun kjente seg sliten inn til margen.Kanskje en dag. Kanskje en dag.