
Farlig identitet (del 1)
Jeg lar fingrene gli over tastaturet, uten å tenke. Etterpå leser jeg igjennom og gleder meg til en fortsettelse...som jeg håper jeg kommer med snart. Del 1!
Hais,
1 tiår siden
Han hadde egentlig bestemt seg, der han gikk bortetter den kalde asfalten bort til butikken for å handle inn litt mat for dagen. Vinteren hadde tatt tak i han som den gjør hvert år. Kulden bet seg fast til hver eneste muskel i kroppen. Han kjente seg kvalm. Men smilet fra den alltid så hyggelige kassadamen på Kiwi hjalp han alltid på bedre tanker. Hun varmet han innerst i hjertet, uten å selv vite det.
Hjemme hadde han falt inn i en tanketom sinnstemning. Suget hardt på tommelen for å se om det hjalp han tilbake til det som en gang var han selv. Han savnet det som var. Virkelig savnet. Han leste i bøker for å komme seg vekk fra sin egen virkelighet. Leve som en annen, kanskje som helten i en Henning Mankell-bok.
Hvordan han skulle få til det han tenkte på, visste
han ikke. Han ville forsvinne. Men på en annen måte enn
ved selvmord. For han ville ikke dø. Han ville bare bli en
annen. Om så for bare noen dager. Stearinlyset blafret i det
han reiste seg for å hente en penn.
Ingen skulle få vite. Om noen fikk det, ville de ha stanset han. Og han ville ikke det. Han kunne ikke det. Nå hadde han fantasert om dette i mange år, og nå skulle han gjennomføre det. Han tok tak i notatblokken og begynte å skrive navn.
Ole Monshagen
Jo Johan Jonsen
Oliver Magnus
Det var så vanskelig. Han kunne ikke fortsette å hete det han gjorde. Oliver var et navn han hadde likt siden tidenes morgen. Han skulle ønske han het det. Og det skulle han. Oliver. Han så seg selv i speilet og sa navnet høyt. Oliver! Det var han, det hadde alltid vært han.
Han fortsatte å skrive ned i notatblokken. Hvem var Oliver? Om noen spurte, skulle han gi noen svar? Eller skulle han være mystisk? Som Tom Hanks i "Redd menig Ryan". Det var jo noe å tenke på. Da fikk han bedre tid på å forberede gode svar. Men han visste han ikke kunne være det han var nå. Han måtte bli en helt ny mann.
Men utseende hans. Hva skulle han gjøre med det? Han
visste jo at bildet av han ville komme i avisen. Alle ville kunne
gjenkjenne han. Selv om han hadde bestemt seg for å reise ut.
Langt vekk fra seg selv. Han hadde alt bestilt billetter til
Sverige. Han tok dem opp og så lenge på dem. Det
kriblet i magen. En god kribling. Han visste ikke helt hva han
følte, men han kjente seg glad over det han planla. Det
måtte skje. Han titter på nytt opp i speilet. Han
smilte. Han var ikke klar over det selv. Det første ekte
smilet siden...Han kunne ikke huske.
Hva ville skje? Hvem ville han bli? Det var så mange spørsmål i hodet hans som skrek etter å bli besvart. Oliver sa han høyt til seg selv igjen.