Friheten og lykken - jeg skulle ønske...

Hva er lykke? Da jeg var liten var det å løpe bort til husken. Få så stor fart at jeg var sikker på jeg kom til å gå rundt hele stangen som hold meg oppe. Føle at jeg fløy. Solen stakk i øynene, så man lukker dem igjen. Se rødskjæret, gulskjæret, blåskjæret og grønnskjæret. Alt ettersom hvor du er i luften. Det er frihet, det er lykke. 

Lykke for meg nå, er fortsatt huskene. Men og fjellene. Vannet. Dødisgropene. Se utover hva naturen har skapt. Det får mine problemer til å se ynkelige ut, om de i det hele tatt eksisterer. Sette meg ned et sted, lukke øynene og la resten av sansene bli skjerpet. Du hører mer, lukter mer, ser mer. Ja, med øynene lukket, så ser du mer av bildet rundt. Det er frihet, det er lykke.

Oslos gater gir meg intet. Den grå massen, nedtrampet på av titusenvis av sjeler hver eneste dag. Minner meg om et fengsel. Som en ørken. Jeg hater det. Jeg savner meg selv. Jeg kommer bare frem når jeg er i naturen, setter meg ned og skjerper sansene. Oslo er langt i fra frihet. Langt ifra lykken.

Jeg ser skade i sjelene overalt. Jeg ser bygningene rave oppover og ødelegge for solens vandring. Jeg ser deler av natur i veien, men den tar vaktmesteren seg av. Soper det opp og kaster det råtnende bort. Hva skjedde med friheten. Hva skjedde med lykken? 

Det er som den aldri har eksistert. Verden har gått videre, og jeg ble ikke med. Fengslet og ulykkelig står jeg igjen og ser verden gjennom en lupe. Den er så langt fra meg, jeg får begynne å vandre, så kanskje jeg en dag når frem.

Til friheten.

Til lykken.

Til meg.

Etter at forlovden min ble drept i en bilulykke har jeg ofte tatt meg i å filosofere over det som en gang var, det som er og det skal bli. Og det som skulle blit, men aldri kommer til å bli. Jeg har angst for forhold, angst for å miste igjen.

Hun døde samme dag som vi forlovet oss. Påkjørt av en tysker med høy promille. På en biltur jeg egentlig skulle være sjåfør på. Til Trondheim for å feire 10 måneders jubileum. Men jeg kunne, for jobben trengte meg. Sa de.

Men nei. Jeg hadde fått fri som jeg hadde bedt om. Men da var det for sent... Jeg tenker mye på lykke, mye for å holde meg selv oppe. Se de lysende prikkene på himmelen som av og til synes å være så altfor langt borte.

Jeg skulle ønske. Men noen ønsker bør man ikke ønske, for ikke å grave opp gamle sår. Noen ønsker forblir bare ønsker. Men likevel...

Jeg skulle ønske du aldri døde vennen.....