Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

Fant ikke bildet

Lofoten

Klubbeier: Magnetic

Lofoten vill & vakker 

Fant ikke bildet

COD

Klubbeier: Rottweiler93

For de som liker call of ... 

Dette hendte meg, derfor er jeg.

Dette hendte meg, derfor er jeg.

 

Bilulykke på bilulykke, men man har da andre ting å klage over ;) 

ingen beskrivelse Hais1 tiår siden

Mange har spurt meg, hva har skjedd, hvorfor er du sånn?


Da snakkes det ikke om hvorfor hue funker som det gjør (eventuelt IKKE funker som den skal.) Det snakkes om ryggen. Jeg er ung, 22 år, og ter meg som en 102åring! Jeg klarer sjelden å gå rett en hel dag, og det er ikke en eneste dag uten at det stikker i rygg og sjel.

De siste månedene har det blitt verre. Mye verre. Har svimt av over 15 ganger siden jeg flyttet hit i august, og har ligget lammet i bein i opptil 24 timer. Før var det en besvimelse en gang i blant, og lammelser kom svært sjelden. Ikke vet jeg hva det er, jeg vet bare at det ikke kan fortsette slik.


Jeg har vurdert å slutte på skolen, flytte tilbake til Lesja. Men hva søren skal en AD-HD ungeting gjøre der? Bortsett fra å klage og syte til mamma.


(som forresten har bydd på nytt hus og vant!!)


Det går ikke. Ikke for meg. Denne gutten er aktiv, om ryggen vil det eller ikke. Men sist bloggtreff, da gikk det over stokk og rygg, og bloggere måtte faktisk til med kronerulling for å sende meg hjem. (flau og såret i selvrespekten)


Men hva skjedde egentlig?


Dere hører det støtt. Dere hører det stadig. Bilulykke. Jeg kjørte bror på jobb, og var fornøyd og glad, sang med den stemmen jeg tjuvlånte året før. (og som jeg fortsatt har glemt å levere ennå). Rett før den skarpe svingen hvor 60-sonen begynner (eller slutter, kommer an på hvor du kjører fra) kom du. Du kjørte IKKE i verken 60, 80 eller 100. Det var fortere. Det er jul, om det var lille julaften eller etter julaften husker jeg ikke. Jeg så deg ikke. Du så meg, og svingte ut i andre filen. Men ikke nok.


Der small det i siden. Hva faen?!


Jeg skvetter opp som en laks opp strømmen, og før jeg rekker å tenke begynner bilen min å svinge. Først en sladd til ene kanten, hvor det er bratt ned til trærne. Så til andre kanten hvor jeg kan bli påkjørt anytime now. Bilen min svinger igjen. Det skjer fort. Jeg er nå rett foran deg, du bremser litt, så du ikke treffer meg igjen. Jeg har nesa mot deg. Men kan ikke se deg. Jeg kunne ikke se noe. Jeg husker jeg var redd.


Så ble det mørkt.


Og så ble det lyst. En taxi kjørte sakte foran bilen. Sjåføren ser rart på meg før han kjører videre. Jeg rister på hodet. Jeg er støl. Hva i søte helvette hendte? Inegn var å se. Du hadde ikke stanset. Kanskje du var en sted for å skaffe hjelp? Der kom taxien igjen, bremser ned og ser undrende på meg. Ja, på meg, ikke på bilen. Jeg vet han så meg. Men han kjørte videre igjen. Men hvor var du? Ingen å se? Jeg ser på hånda mi. Den blør fra tusen hull. Gjennomborret av glass-splinter fra sideruten. Hvor bror satt og lo for 20 minutter siden. Ja, jeg hadde vært borte minst et kvarter. For gæli. Du har stukket av!


Vet fortsatt ikke hvem du er!


Og rett før jeg ringte pappa, kom den jævla taxien igjen! Slutt å glan på meg, din kvigfaan, og hjelp meg! Borte ble han.

- Hallo....duh...jeg tror jeg har fått et lite problem...

- Hva slags problem?

- Jeg har kjørt av veien. Klarer ikke å se klart. Bilen virker ikke.


Først når han kom et kvarter senere stanset bilene for å spørre hva som hadde hendt. Da hadde nødblinket stått på i minst en halv time. Jeg klarte å gå. Jeg skalv kanskje litt, men jeg var ikke redd lenger. Samme kveld spør søs om jeg kan kjøre henne til puben.


- Jaau, har jo en bil til.


Jeg tenkte, selv ikke jeg kan ødelegge to biler på en kveld uten å faktisk gjøre det med vilje. Og det gjorde jeg da ikke.

Først noen måneder etterpå begynte jeg å merke virkningene. Ryggen har blitt skeiv, jeg har fått prolaps. Da ble det operasjon.

Den gikk ikke så bra, prolapsen returnerte etter noen måneder. Men nå med en nerveskade på kjøpet. Nå må jeg passe meg. Jeg har begynt å få problemer med hukommelsen etter alle hjernerystelsene, og må skrive opp viktige ting på telefonen. Men noen ganger glemmer jeg selv det.


Nå lever jeg på smertestillende tabletter og cola. Jeg burde egentlig hatt bedre medisin for nervene, men hey, man tager det man haver. Og om ikke, så får man bare besvime litt på gaten, så får man MR. morfin i rompeballene!! Sist uke besvimte jeg 4 ganger på gata, en gang midt i veien og holdt på å bli påkjørt hadde det ikke vært for våkne trafikkanter.


*Thanks, mate!!*


Men hey...etter ulykken fikk vi en bil MED kassettspiller!!

 

 

...Krasjet forsåvidt den i lensmannen da....


18 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.