Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

ingen beskrivelse

HOLISTISK

Klubbeier: Bente

Sammen er vi strerke! 

Fant ikke bildet

Samliv

Klubbeier: Davida

Det angår oss alle! 

Det levde i meg

Det levde i meg

 

For de søte som har etterspurt skriverier fra meg. 

ingen beskrivelse KathSky9 år siden

Jeg våknet alene, med lukten av jord i nesen, rå, våt jord, forsiktig famlet hånden min over bakken, lettem søkte og fant, hånden min lukket seg rundt rosen, tornene skar seg dypt inn i hånden min, men jeg enset ikke smerten, jeg bare klynket lavt og klamret meg til rosen som om den var en livline, ett anker til livet. Øynene mine fanget inn synet av blodet som rant nedover armen, jeg følte meg med ett levende, selv om hele kroppen kjentes død, fikk blodet meg til å føle at det enda fantes pust i meg.

Jeg så meg rundt, visste nå at jeg befant meg nede ved stranden, så jeg krabbet mot sanden, mot vannet, enset ikke stenene som skar seg inn i huden mens jeg sakte bevegde meg på alle fire mot vannet, solen hadde enda ikke stått opp, det var ett svakt mørke rundt meg.

Forsiktig ristet jeg på hånden, for å legge fra meg rosen, men den satt fast, så jeg rykket den løs og la den forsiktig ned på bakken, jeg visste ikke hva den betydde for meg, men jeg kunne ane at den var viktig. Så krabbet jeg det siste stykket ned til vannet og lot meg gli ut i bølgene.

Det lindret, jeg kunne kjenne at vannet fikk musklene til å slappe av, kroppen min var vektløs, flytende, blodet ble skyllet bort, skitten, jorden, en stillestående og myk tilstand. Jeg visste at jeg enda ikke hadde våknet, at alt foregikk som i en døs, som ett slør som var trukket ned foran øynene mine, men det var godt, kjentes lindrende, trygt. Jeg dukket under, ned i en stille og glitrende verden, svømte gjennom vannet som en delfin, naken, sårbar, med minnet om en hudløs smerte som ett ekko i hjertet, i sinnet.

Så steg jeg opp av vannet, mens vannet sildret ned den nakne kroppen min, solen var nå på vei opp, så huden fikk en gyllen glød, jeg løftet armene mot himmelen, som for å tilbe solen, livskraften, og begynte å synge, triste ord, men likevel fulle av kjærlighet, som en hyllest til noe jeg ikke visste hva var.

Jeg gikk i knas, knustes i tusen biter, lyden av navnet mitt som forlot noens lepper, hele verden stivnet til idet jeg snudde meg for å se hvem som hadde brutt stunden av fred.

To armer omfavnet meg, to øyne så ned i mine, to lepper møtte mine, jeg stirret tomt på han ett øyeblikk, før jeg jamret meg vilt, elektriske lyn av smerte jog gjennom kroppen min, munnen min vred seg i en grotesk grimase av sorg, jeg visste, jeg så i øynene hans at han kunne føle det, jeg visste at en naken hudløs smerte var gjenspeilet i blikket mitt, jeg visste at han uten ord kunne kjenne hva jeg følte, ett arr i sjelen sprakk opp og begynte å blø.

Så kjente jeg vreden stige i meg, en rødglødende vrede og i neste øyeblikk gjøv jeg løs på han, neglene mine klorte dype sår i ansiktet hans så blodet rant slik det også gjorde i sjelen min! Han hadde sett meg brenne, han hadde sett meg gløde, han hadde sett meg leve og elske, han hadde sett begjær og lidenskap, han hadde sett lyset og kjærligheten i mine øyne, og han hadde avvist det, etterlatt meg til min egen sorg og smerte uten ett ord, uten en beklagelse, uten ett farvel på leppene. Og nå våget han å komme tilbake, som om han aldri hadde såret meg, som om han aldri hadde kløyv hjertet mitt i to, som om han aldri hadde sugd sjelen ut av meg og etterlatt meg tom for å kjenne kjærligheten og håpet dø.

Galskapen grep meg, vill i blikket kunne jeg kjenne at all fornuft forlot meg, jeg kjempet og kjempet for å skade han mest mulig, samtidig som jeg visste at jeg skadet meg selv like mye, jeg elsket han og hatet meg selv for at jeg ikke evnet å hate han slik jeg ønsket, for at jeg enda var i stand til å elske, for at han hadde løftet meg ut av den hule tilstanden jeg hadde vært i den gang vi møttes. Han holdt fast, armene hans var knyttet fast rundt meg, nesten som om han lovet å bli der for alltid, men jeg visste bedre, straks noe bedre dukket opp ville han igjen bli borte, og det gjorde vondt, ubarmhjertig, hjertskjærende, en sår og naken smerte.

Jeg var tom, men på ett vis hadde vi havnet i en floke på bakken og han gjorde det eneste han kunne for å stoppe galskapen, plutselig var jeg fylt, han var en del av meg, vi var plutselig ett, vi var forent på bare den måten vi kunne forenes, på bare den måten han kunne kontrollere meg. Og det brant i meg, det levde i meg, lysten var altoppslukende, begjæret spiste meg, jeg begynte å pusten han inn, for å trekke sjelen ut av han, jeg kunne se den passere leppene hans og lime seg fast mot mine, jeg drakk han, sjelen hans, øynene mine fanget han, låste han til meg, hele tiden mens han eide kroppen min. Men det betydde ikke noe mer, jeg tok sjelen hans med meg idet lydene av oss fylte stillheten, lyden av to elskende, hvor bare den ene elsket. Jeg gjorde meg lett, gjorde meg vektløs, kunne kjenne at jeg svevde noen cm fra bakken, så lot jeg meg selv synke, som en flytende substans.

Ryggen min sank ned gjennom bakken, armene, føttene, jeg sank som i kvikksand, gresset knyttet seg rundt kroppen min, hviskende, kjærlig, blomstene fletter kranser rundt meg, stenene vek plass for å la meg synke ned gjennom sanden, naturen krevde meg tilbake, jorden tok imot meg, jeg smilte forvridd, med sjelen hans på tungen, kunne se han stirre panisk og uforstående på meg som forsvant under han, jeg tok sjelen hans med meg da han for siste gang fylte meg, ble slukt av jorden... Jeg elsket han, likevel ville han aldri kunne få meg om han ikke evnet å elske, og sjelen hans, den, den var nå min, slik han en gang fortærte hjertet mitt...


6 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.