Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

Fant ikke bildet

Simpsons

Klubbeier: ozzrum

D`oh! Simpsons, ehh? 

ingen beskrivelse

Spotify

Klubbeier: Jurtappen

Klubben for spotifybruker... 

Rødglødende

Rødglødende

 

............................. 

ingen beskrivelse KathSky9 år siden

Luften ble slått ut av lungene mine i ett eneste hardt støt, man kunne nesten høre sjelen min punktere, kroppen min, hylsteret av sorg og smerte, falt sammen, alt som var igjen var en tåkebanke av flytende energi, sjelen min, hullete, fillete, frynsete i kantene. Og ett hjerte, foran meg, på bakken, blødende, døende, jeg kunne se det pulsere, det banket, saktere og saktere, fullt av mørke flekker, fullt av torner. Men jeg kunne ikke lenger kjenne smerten, livsblodet, for der lå det, foran føttene mine, hjertet mitt. Jeg løftet foten prøvende, dyttet lett borti hjertet med tærne, trakk pusten idet jeg satte ned foten på det...

Det var varmt, mykt og vått, hjerteslagene vibrerte mot fotsålen min, jeg presset foten ned, stirret undrende på blodet som fosset ut av hjertet, det ble vått mellom tærne, jeg kunne kjenne den fløyelsglatte følelsen av hjertet som presset seg opp mellom tærne, som å tråkke i pudding, bare varmere, glattere, rødere.

Jeg løftet foten, stirret, måpende, tornene som satt dypt i huden, tornene fra hjertet, som små nåler, nåler som skulle sendt ilinger av smerte opp gjennom foten min. Men jeg kunne ikke føle, bare tomhet, undring, facinasjon... Hvordan kumme hjertet mitt ligge der, mishandlet, ødelagt, most under fotsålen min, uten at jeg for første gang på lenge følte smerte.

Jeg snudde ryggen til det, lettet. Men krøkte meg så sammen i en plutselig smerteri, den vibrerte som en lang klagende tone gjennom kroppen min, tvingte meg ned i kne, jeg prøvde å kjempe imot, føttene mine skalv, men de ga etter. Jeg fant meg selv liggende på kne på bakken, med hånden mot brystkassen, mot hjertet som ikke var der lenger, hjertet jeg hadde forlatt på bakken full av forakt. Noe vått rant ned kinnene mine, jeg strøk håndbaken over ansiktet og så at den ble farget rød, jeg gråt blod, livsblod, bitre tårer.

Jeg kunne kjenne vreden vokse i meg, hvem! Hvem våget å sende slik smerte gjennom kroppen min, i sønderrivende støt, stråler av sorg og bitterhet, i takt med pulsslag. Hvem våget å tvinge følelser gjennom kroppen min, når jeg kjempet så hardt for å kvttte meg med dem!

Svart i øynene av vrede snudde jeg meg rundt, mens hele kroppen skalv av anstrengelsen, øynene mine lette febrilsk etter hjertet jeg hadde forlatt, men fant det ikke, blikket søkte og søkte, så løftet jeg blikket. Ett hyl, ett rop, ett skrik av dyp fortvilelse jobbet seg vei opp gjennom brystkassen min, brant seg opp halsen og tvingte seg ut mellom leppene mine, det ulte i ørene, fikk hårene på kroppen til å reise seg og himmelen ble farget rød, av smerten min.

For der, der sto han foran meg, med mitt mishandlede hjerte i hendene sine, han klemte det taktfast, en etterligning av hjerteslag, og for hver gang han klemte det, sendte det støt av smerte gjennom hele kroppen min. Og jeg skalv, som av frost. Årsaken til all min sorg, årsaken til at jeg forlot ett allerede fortapt hjerte, sto nå foran meg med hjertet mitt i hendene sine, i ett forsøk på å gjenopplive det.

Jeg strakte hendene fram, gjennom tåkebanken av energi som var min sjel, blodet rant ned kinnene mine, tornene stakk i føttene, himmelen åpnet seg og sendte tusen englers tårer ned mot oss, skyene brølte av torden som i protest mot hans inngripen i min fortvilte handling. Gi meg det, hvisket jeg med lepper så tørre at de sprakk når jeg bevegde dem, hjertet mitt er ikke for deg å eie, det er ikke for deg å kjenne, det er deg ikke vel unt å få...

Han stirret mot meg, vantro, men du forlot det kjære, du tråkket på det, du lot det dø. Forstår du ikke da, svarte jeg, kjempet ordene opp gjennom strupen, så vonde, så såre å si. At det var du som gjorde det, min handling var bare en reprise av hva du allerede hadde gjort, jeg ga det bare det siste avgjørende lille pushet som skulle til for å drepe det.

Men det kan reddes, svarte han. Og jeg vred meg i pine, ri på ri av smerte jog gjennom meg, rødglødende, grotesk, intens, nesten hatefull smerte. Hele kroppen ristet, leppene ristet, øynene mine vrengte seg inn i øyehulene så bare det hvite i dem vistet, jeg kjempet, kjempet en sinnsyk kamp for å få fram de ordene som hele tiden hadde svidd hull i sjelen på meg. Vil du meg virkelig så vondt, at du gang på gang skal holde liv i ett hjerte som ikke lenger har livets rett, er du så ond at du skal pine meg til å føle, så du kan påføre meg sorg over en kjærlighet du ikke evner å gi meg!

Jeg var din fra det øyeblikket jeg kom til verden, svarte han. Nei mumlet jeg, JEG var din fra det øyeblikket jeg ble født, men du evnet ikke å se det, du kom, du så, du tok, du dro, du drepte meg, lenge før du selv visste det, lenge før du selv evnet å forstå. Du skulle arve meg, fra verdens skjød, istedet, kvalte du meg i fødselen.

Så jeg rakte ut hendene, dryppende av blod, stemmen min skalv av raseri, gi meg det, gi meg hjertet, det er ikke for deg å eie, ingen rett har du til å pumpe liv i det, ingen ga deg lov til å leke med det, legg det fra deg og gå herifra, forlat oss, se deg ikke tilbake, forlat oss og frels meg fra meg selv!

Han skvatt til, når øynene mine skjøt lyn av smerte mot han, lyn etter lyn sendte jeg hans vei, han mistet hjertet i bakken, så blodet skvatt opp i ansiktet hans. Nå ser du nesten ut som meg sa jeg, enn om du bare kunne følt hvordan jeg har det på innsiden også, hver gang du rører opp i sorgen min. Han så anklagende på meg, nesten sårbart, nesten med ett glimt av noe i øynene sine, medlidenhet, forståelse, nei, det var bare ett glimt, jeg rakk ikke lete, heller ikke å finne. Så plukket han opp hjertet igjen, det fikk meg til å vri meg i smertekramper på bakken mens jeg hikstet at han skulle la det ligge, la det bli.

Han børstet varsomt av hjertet, plukket av rusk og sand, så pakket han det forsiktig inn i skjorten sin, som en dyrebar skatt, jeg vred meg nå i dødskramper på bakken, blodet sivet ut av øynene mine, nesen, munnen, du dreper meg hylte jeg idet han snudde ryggen til, du dreper meg! Han snudde seg såvidt, med hjertet mitt pent pakket inn mot brystkassen sin, som ett lite kjæledyr, om du ikke vil ha hjertet kjære, så tar jeg det med meg, lapper det sammen, syr det, pleier det og puster liv i det, så skal jeg oppbevare det for deg, for kanskje en dag vil du ha det tilbake, eller det dukker opp noen som er verdig, slik at jeg kan gi det videre for deg.

Jeg var ikke lenger i stand til å svare, hans ondskap gikk over min forstand, for alt jeg kunne se var ondskap i en så grusom handling, å redde hjertet han selv hadde drept for meg, for å gi meg smerte på ny og ny. Smerteriene tok synet fra meg og sendte meg inn i en verden av mørke idet han gikk sin vei og jeg prøvde å rope etter han at jeg hatet han, men enn så mye jeg ville, kunne jeg ikke, for jeg, var tross all smerte, ikke i stand til å hate, jeg elsket...


10 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.