Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

ingen beskrivelse

Battlefieldklubb...

Klubbeier: Thomas605

Battlefield spillere : kl... 

ingen beskrivelse

Jegere

Klubbeier: BRUTUS17

Vi som er jegere jakter p... 

EN TANKE FOR MYE

EN TANKE FOR MYE

 

Dette er innledningen på romanen min :) Konstruktiv kritikk? Ja takk :) Det er litt langt da. (sorry) ;) Dette var egentlig kjærlighetsnovelle, men nå krimroman 

ingen beskrivelse Hais1 tiår siden

DET SISTE DØGNET

    Det er en tidlig sommer, junimåneden hadde vært varm og slitsom. Det hadde skjedd altfor mye i livet hans. Mye som ikke burde skjedd noe menneske. Men få visste om det. Han pleide ikke å fortelle noen om hans problemer. De er hans, og hans alene. Ingen andre har interesse av å høre om dem. Verden hadde blitt et sted av egoister og tanketomme personer, som kun lever for å engang dø. Dø med tanken om at de har gjort verden til et bedre sted, tanken om at de er husket og savnet. Det var sånn hele tiden, over hele verden.


    Hensynsløse mennesker har ikke tid til å hvile seg, pleide han å si.

Over halve måneden har gått nå, det er en tidlig 16. juli. Alt måtte gjøres i dag, i morgen ville det være for sent. Alle hemmelighetene skulle han ta med seg. Ingen skulle vite. Ikke ennå. Han hadde skrevet ned alle tanker og følelser, alle begivenhetene i livet hans. Om det kunne kalles begivenheter. Hans dagbøker var ikke få. De var datert helt tilbake til 1994, da var han fjorten år. Det var da han bestemte seg for å skrive, bare helt plutselig. Det var etter å ha skrevet en stil om han selv, som ble vel tatt imot av læreren. Da fant han ut at han hadde kunsten med å skrive, og at det gjorde godt å få ut følelsene sine, til en ny venn. Med en falk på brystet. Dagboken hans. Hans eneste venn som visste alle hans hemmeligheter og tanker. Men også at det alt var for sent til å gjøre noe med dem. Han hadde bestemt seg, egentlig for en annen dato. Han tenkte først på sin fødselsdag, det hadde jo vært passende. Dagen det hele startet, kunne bli dagen det hele også endte. Men det ble ikke slik.

 

    Jo Myhre setter seg opp i sengen og skrur av vekkerklokken. Han er kort av vekst og normal bygd. Det så ut som om håret hadde hatt en vill fest natten som hadde vært, der det lå som i et eneste stort kaos. Han hadde alt vært våken i noen timer. Bare tenkt på det som kanskje kunne skjedd i fremtiden. Kunne han egentlig gjort seg til betydning? Han rister på hodet. Som hver dag dunker han hodet i taket som skrår ned mot sengen hans. Hver dag med en etterslengete kommentar om å hente motorsagen til hans far. Men det blir aldri til at han gjør det. Såpass behersket er han. Men likevel er han svært fristet til å gjøre det. Han hadde som vanlig drømt om henne. Hun hadde kommet til han med en bønn. En bønn om å komme. Han skulle høre på henne. Helt siden han bestemte seg, hadde han følt seg som et nytt menneske, lettet og fylt av ro i hjertet.


    Denne dagen skulle ikke sluntres unna, det var mye å gjøre. Først dra på jobb, så gjøre alt klart i skjulet for morgendagens store overraskelse. Han hadde planlagt det i lang tid. Men ingen hadde fått vite noe. Det kunne de ikke. Men de hadde ingen interesse av å vite heller. Han hadde prøvd før også, men da hadde han ikke planlagt det. Det går ikke om man ikke planlegger det. Om man ikke er bestemt.


    Han måtte skrive før han dro på jobb, både i dagboken, og til sine venner på nettet. Han hadde ingen andre å snakke med, utenom to ekte mennesker. Vegar. Og Vibeke. Uten dem ville jeg ikke klart meg så lenge, tenkte han mens han skrudde på datamaskinen. Den var som vanlig litt i tregeste laget, og Jo fekk gått på toalettet før han skrudde på skjermen. Det var en rutine. Alltid skru på datamaskinen, gå på toalettet for så å skru på skjermen. Effektivitet var noe han satt pris på, både hos seg selv og andre.


    Han kunne lukte vafler. Søsteren hans var på besøk, og stod nede på kjøkkenet og stekte frokost til han. Helt rolig helte hun i røre i vaffeljernet, uten å vite hva som kom til å skje. Jo undret seg litt over hvordan reaksjonene ville bli. Og ikke minst hvordan det ble for han etter handlingen. Men det var bare en måte å finne det ut på. Ville de få dårlig samvittighet? Ville de gråte? Ville de le? Han kunne kjenne pulsen slå fortere da han tenkte på det.

 

    Nå var maskinen skrudd på, Jo setter seg ned og klikker på internettikonet. Han skrev inn adressen til VGNetts bloggesamfunn. I hans egne øyne var det et fantastisk nettsamfunn, der han kunne få lov til å være seg selv. Han skrev fort på datamaskiner, så det var ikke noe problem å skrive historier på noen få minutter. Om de ble så særlig gode var en annen sak. Det første han gjør er å sjekke hans egne meldinger, hadde han fått noen? Ja, på hans historie om en fest han hadde vært med på. Jo smiler. Alle er så hyggelige, det er så godt, tenkte han og begynte å skrive svar.
Hehe, ja det er godt du likte historien. Det ble den siste i rekken. Glad i deg! Ha en flott dag! MVBH Jo!


    Nå gjekk han inn til andres blogg og skrev noen kommentarer. Det var spesielt seks bloggere han likte. De kalte seg Vakuums, MillaVanilla, Probiotica, Leon Baran, Yeti og Nunzio. De hadde god humor, og mang en gang hadde han fått en god latter på en ellers mørk dag. Men yndlingsbloggen hans måtte være Yetis og Nunzio`s bloggesamarbeid "Humorhålket". Det var ikke få ganger han hadde sittet og gapskrattet og slått seg på lårene av pustevansker etter å ha lest deres tekster. Han lurte ofte på alle navnene på bloggene. Han selv kalte seg "Den mystiske". Han skrev aldri noe som kunne identifisere han, eller la ut bilder som kunne si noe om hvor eller hvem han var. mange hadde spurt om det, men han hadde alltid svart unnvikende eller ikke i det hele tatt. Han gjekk inn på hans egen side igjen. Nå skulle han skrive det siste innlegget hans. Han smilte mens han skrev det, og tenkte på alle svarene han kom til å få. Men de kunne ikke hjelpe nå, det var bestemt. Han likte ikke at noen ikke trodde på han. Han hadde knust en dataskjerm tidligere på grunn av at en person der inne ikke trodde på han. Han var ikke ofte sint, så derfor ble det ekstra ille de gangene han ble det. Han tenkte ikke mer på det, for han kunne vise dem denne gangen.

    Så. Da var det skrevet ferdig. Jo leser det lavt for seg selv. Da var tiden kommet. Jeg vil takke alle som har kommet inne til meg med et smil og vennlige ord. Jeg er redd for det ikke er nok, jeg har bestemt meg. Dette blir mitt siste innlegg, passende nok er det innlegg nummer 200. Jeg er lei for alt som har skjedd, skjer og kommer til å skje. Men det er nødvendig. De som ikke tror meg, kan berre legge inn en hilsen likevel, for de kommer til å få se det med sine egne øyne. Jeg gidder ikke bry meg mer. Det har gått for langt, for lenge. Glad i dere alle, ha et flott liv og kanskje vi snakkes på det andre nivået.

    Det får holde. Folk forstår nok. De gjorde alltid det. Bloggen var det eneste stedet han kunne smile. For det var det eneste stedet han var godt likt. Det var derfor de skulle være de eneste som skulle vite noe. Han fant frem et bilde av et hjerte på Google og la det nederst på innlegget. Han var spent på hvor mange kommentarer som hadde kommet inn innen samme tid i morgen. Han skulle ikke svare før tiden var inne.

    Han gikk ned på kjøkkenet og smurte på syltetøy på fem vafler og gikk igjen. Han hilste raskt på søsteren, men sa ingenting om tankene sine. Hvorfor skulle han det? Han håpet egentlig hun ville spørre om hva han skulle gjøre i dag. Men han ville uansett ikke svart. Hun ville ikke forstå, hun ville berre tenke på seg selv, og få han til å ombestemme seg. Derfor latet han som ingenting, og gikk inn i stua for å spise. Han spiste som vanlig altfor fort. Han pleide å være lystig når han stod opp. Eneste unntak var når han ble vekt for tidlig, og trøttheten dirret i hele kroppen. Da kunne han være nokså gretten, uten å orke å legge skjul på det. Han hatet å bli vekt av mas. Han hatet mas generelt. Men ble han vekt av det, skjulte han aldri sin misnøye.
   
    Det var på tide å dra på jobb. Han likte den jobben, for han var alene, og kunne derfor gjøre som han ville. Alt utenom å sluntre unna arbeidet. Men han kunne tenke det han ville, uten å få noen dumme spørsmål. Det var også en svært stille jobb, bare sitte der og selge billetter. Han parkerte bilen bak den gamle kirken og gikk den siste kilometeren. Han hadde godt av å gå litt. Han kjøpte seg mineralvann og gikk ned for å åpne. Der stod sjefen. Hun hadde alt åpnet. Han likte ikke når hun gjorde det. Det ble feil i rutinen hans. Og mens hun snakket, hørte han hun koste seg mens hun tråkket  på han.
  - Du hadde glemt å skru av lyset i bua når du gikk i går. Det skal helst ikke gjenta seg. Okeei?
Stemmen hennes er høy og lys.
  - Ja, det er greit. Men jeg er sikker på at jeg husket det i går.
  - Tydeligvis ikke. sa hun med en viss nytelse i stemmen.

    Hun gikk, og Jo stod igjen med et sinne som måtte ut. Han visste han hadde skrudd av lyset før han gikk, det er en del av rutinen hans. Han glemte aldri rutinen. Hun vil berre irritere deg! Ikke tenk på det, du vet du har rett! Roe seg ned, sette seg ned og gjøre jobben sin med et smil. Det hjalp alltid å snakke til seg selv. Var det en person han hørte på, så var det han selv.

    Dagen gikk som den alltid gjorde, og det hadde vært mange kunder. Han hadde tatt imot dem med et godt smil og humoristiske replikker. Han snakket flytende spansk og hadde imponert de tilreisende spanjolene. De hadde fått en tillitt til han med en gang. De hadde sågar sagt det til sjefen. Hun var godt fornøyd med arbeidet hans, men sa det aldri direkte til han. Det var på tide å slukke og dra hjem. Hjem til middag og til dagboken. Han pleide å skrive rett etter han hadde stått opp, kommet hjem fra jobb, og når han skulle legge seg. Han skrev om morgenen fordi han ville huske drømmene sine. De pleide å være så underlige. Han lo av dem hver morgen da han prøvde å huske dem. Utenom marerittene som kom minst en gang hver natt.

    Da han kom hjem stekte han en pizza og spiste den. Som vanlig altfor fort. Til å drikke hadde han kjøpt mineralvann. Han hadde skrudd av mobilen sin på jobb, for ikke å bli forstyrret i arbeidet. Han skrudde den på, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Han hadde fått flere meldinger fra personer på bloggen. Han gadd ikke å svare dem. Det var ingen vits. Det ville ikke hjelpe. Han dro ned til faren sin. Han likte seg hos han, tross fortiden deres sammen. Men for hans del, så var alt det gamle glemt. Han drev en stor gård i utkanten av byen, og var vel etablert og suksessfull. Han sa alltid om hvordan han hadde fått det til, at han hadde satt seg store mål ingen i hans ungdom hadde trodd han kunne nå.

    "Sikt på månen, gutten min", pleide han å si, "bommer du, så havner du blant stjernene". Det ordtaket hadde blitt Jo´s yndlingsordtak. Faren hadde også sprengningstillatelse for utbygging. Det gjorde at han hadde en god del dynamitt lagret i uthuset. I løpet av fire uker hadde Jo smuglet ut fem kilo dynamitt hver helg. De hadde han gjemt i et gammelt skur nede på jordet. Med uhyggelig forsiktighet hadde han plassert ut dynamitten over hele skuret. Under taket, i veggene og under stolen. I den stolen skulle han sitte. Tanken gjorde han opprømt og tankefull. Alle måtte få se det. Derfor hadde han lagt til rette for et filmkamera som skulle ta opp hele seansen, og legge det direkte ut på hans private hjemmeside under tittelen ”Rettferdighetens vei”. Det skulle bli storartet. Han skulle linke til den på bloggen, når tiden var inne. Han hadde det ikke travelt i morgen. Han hadde ordnet seg fri fra jobben, og klokken ti i morgen tidlig skulle det skje. Han smilte av den tanken. Tiden skulle opphøre. Bestefaren pleide å si at det ikke fantes noen fortid, ei heller noen fremtid. Det var bare den vakre nåtiden som skulle benyttes. Ingen kjente morgendagen, og det var godt. Da hadde han sikkert blitt stanset. Han kunne ikke bli stanset. Da ville de som tvilte få rett. Det kunne de ikke få.

    Det var blitt kveld. Det var lyst og varmt, som det pleide å være i juli. Han hadde fått noen flere meldinger fra vennene på bloggen. Hvorfor bekymret de seg? De kjente han ikke. De hadde aldri møtt han. Han trodde det var en av grunnene til han var godt likt. Ingen kjente han egentlig. Selv ikke i det virkelige livet. Selv hans beste venn, Vegar, kjente han ikke. Han var et mysterium. Ingen kunne vite hvordan han tenkte eller ville oppføre seg, for han holdt alle personlige tanker for seg selv. Det de visste, var det de kunne se. Intet mer. Han sitter ute på verandaen og smiler. Ei venninne av søsteren hans var ute med den nyfødte jenta si. Hun så lykkelig ut. Er hun egentlig lykkelig, tenkte han, mens han tok opp dagboken hans. Det var på tide å legge seg. Han skulle tidlig opp. Han var alt klar til å dra. Han begynte å skrive i dagboken.

    Dagen som har vært, er dagen som har gått. Den kan ingen ta igjen. Alle lever for å en gang dø. Jeg har gjennom mange år skrevet og loggført alt i mitt liv, og det var dager jeg tenkte jeg kom til å skrive inn alt, utenom min egen dødsdag. Men det ble feil. Nå gjør jeg det. Jeg føler en indre ro i meg. En ro jeg aldri har følt før. Dagen har gått så fort. Men ikke for fort. Jeg har tenkt over dette, og har funnet ut at det er dette jeg vil. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på Isa. Jeg savner henne så utrolig. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å finne noen jeg kunne elske så mye. Og som kunne elske meg like mye. Det var min feil det som skjedde. Hun skulle ikke kjørt, jeg skulle vært med. Jeg skulle ikke vært på senteret den dagen. Hadde jeg blitt hjemme som jeg hadde tenkt, så hadde vi aldri møttes. Jeg bringer ulykke. Det var min feil. Hun vet det, hun også. Jeg kjenner det på meg. Hun tilgir meg om jeg slår følge med henne. Blir hos henne som jeg en dag hadde lovt jeg alltid skulle gjøre. Men hun hadde lovt det samme til meg. Men det var ikke hun som brøt det. Det var jeg. Og den fulle personen. Men jeg klandrer ikke han. Det er menneskelig å feile. Og det er sagt at den beste hevnen er tilgivelse. Men det er ikke menneskelig å være en feil. Jeg er og har alltid vært en feil. Hvorfor hun elsket meg vil jeg aldri finne ut av. Ei heller hvorfor hun måtte bli revet bort fra meg, kunne det ikke heller vært meg? Men kanskje min tid ikke var kommet, kanskje jeg skulle vente til nå. Det har skjedd mye det siste året. Men nå er tiden omme. Hele mitt liv står i dere, og kanskje noen vil kjenne meg. Ved å lese. Men jeg ser ingen grunn for at de skulle gjøre det. Men nå må jeg atter en gang sove. Min siste søvn på dette nivået. Min siste søvn alene. Takk for at du hørte på meg. Dine siste sider blir blanke fra nå. Kanskje noen vil fylle dem ut senere. Nå smiler jeg meg til den siste søvn.

    Jo lukker igjen boka og ser bortover den lange rekken med bøker. Han hadde skrevet minst 50 bøker i året. På de tolv årene han hadde drevet med dagbøker hadde stabelen nå kommet  høyt. Han har pakket ned bøkene etter år. Han så på den borteste kassen. Han tar den frem og åpner tapen. ”Jo 1994” stod det på kassen med rød skrift. Tok opp en bok hvor det stod ”Jo 1”. Det var den aller første boken han skrev. Han husket det godt, men ville lese hans første avsnitt.
Du og jeg kommer til å bli gode venner. Jeg heter Jo. Jeg har aldri skrevet en dagbok før, men jeg må fortelle mitt liv til noen som kanskje kan forstå. Jeg føler du er den eneste. I dag har det gått opp for meg at jeg ikke burde være her. Men jeg kan ikke forklare eller fortelle det til noen andre.

    Det var da, og nå er nå, tenkte han, mens han la boken tilbake i esken. Tolv store pappesker fylte hele livet hans. Egentlig burde han brenne bøkene. Han likte ikke ideen om at de skulle kastes på søppelfyllinga som lå noen kilometer sør for hjemmet hans. Det var tross alt livet hans som ble gjenspeilet seg i bøkene. Han la seg ned i senga og skrudde på alarmen. Klokken fem skulle han stå opp. I to timer skulle han se de siste bilder av denne verden. Han sovnet med en gang han traff puten. Klokken viste kvart over elleve på kvelden.

    Jo setter opp øynene sine akkurat idet alarmen skulle til å begynne. Klokken var så vidt over sju om morgenen. Det var blitt tirsdag den syttende juli. Han var alt lys våken, og aldri følt seg så klar. Han stod opp og skrudde på datamaskinen. Han fulgte rutinen selv om det var en dag ingen kom til å glemme. Selv om det var hans siste dag. Han gikk på toalettet mens han plystret lystig. Så skrudde han på skjermen og klikket på internettikonet. Nå var han spent på hvor mange kommentarer han hadde fått på det lille innlegget hans i går. Han ble overrasket. Hundreogfemti kommentarer hadde han fått. Folk hadde sittet og diskutert hans tilstedeværelse, og mange tvilte. Han laget et nytt innlegg, hvor han ba alle om å klikke seg inn på hans personlige hjemmeside klokken åtte. Han la ut linken til filmkameraet som stod klart. Han hadde latt det stått på hele natten, og det fungerte godt enda. Han hadde funnet frem skjøteledninger, så kameraet ikke skulle gå strømtomt før den store begivenheten. Han smilte mens han så skuret sitt. Det gikk en trane i dyp konsentrasjon etter mat. Han lo for seg selv. Det kommer snart mat til deg, kjære venn.

    Han skrudde av skjermen og gikk ned. Ingen vafler i dag, det var en spesiell dag. Han måtte jo tåle reisen han hadde foran seg. For første gang siden han begynte å skrive dagbøker, drakk han en liter melk, og spiste åtte skiver grovbrød med makrell i tomat. Han følte seg sulten, og det var ingen grunn for ikke å spise seg mett. Han spiste opp og reiste seg for å kle på seg. Dressen var nyrenset og slipset lå klart på stolen hans. Han ville ta seg godt ut når han møtte Isa igjen. Han hadde kledd på seg og kommet til utgangsdøren, da han kom på at han hadde glemt å ta med seg kassetten til filmkameraet. Han ville ta det opp også, så det kunne være et minne.

    Han gikk ut døren og lot et stille hus bak seg. Han snudde seg og så på huset. Han bukket mot det og fortsatte videre på fotgjengerfeltet. Tiden var inne. Et ekorn krysset veien og stanset foran han. De så på hverandre en stund før ekornet nærmet seg foten hans. Jo hadde tatt vare på ekornet siden han reddet henne fra en hund som ville spise henne. Det var morsomt å ha et ekorn som en av sine beste samtalepartnere.  Ekornet klatret oppover buksen hans og beveget seg opp til skuldrene hans. Jo begynner å gå fremover igjen. Ekornet sitter rolig på skulderen. De kommer frem til gardsplassen og Jo slipper ned ekornet. Det ser opp på Jo.
 
    - Ta det med ro, jeg kommer til å få det fint. Men det er ikke din tid ennå, sier han med et smil. Han går ned på kne, og klapper ekornet. Han reiser seg og ekornet løper opp i et tre ved siden av veien, og Jo syns å skimte et smil.


    Jo nærmer seg skuret, og kan se kameraet som er stilt opp 100 meter unna. Han  tok opp kassetten han nesten hadde glemt igjen hjemme og matet den inn i kameraet. Han trykte på record-knappen og stilte seg foran.
  - I dag er en dag med glede for noen, og kanskje sorg for en del andre. Jeg har latt det gå for langt, og savnet er for stort. Men fortvil ei, jeg vil få det godt i himmelen, Isa er det og passer på meg. Jeg ønsker alle som ser dette opptaket et godt liv.

    Jo ser rett i kameraet og smiler. Han begynner å gå bort til skuret. Da han hadde kommet halvveis snudde han seg og vinket til kameraet med et dypt, men et gladlig sukk. Så snur han seg mot skuret igjen og går inn. Han hadde innredet skuret i flere måneder. Det var blitt som en liten hybel. Det var til og med en liten seng ferdig redd opp. På veggen var det flere bilder av familien og venner. På nattbordet ved siden av sengen lå det et bilde av ei mørkhåret, ung jente. Hun står ved siden av Jo og ler. Ved siden av nattbordet lå en detonatorboks. Han går bort til senga og kobler noen ledninger til boksen. Han hadde lært å koble ledninger til detonatoren av sin far. Han tar opp bildet av jenta.

  - Nå skulle du vært her, Isa. Dette vil bli en minneverdig avslutning.
  - Jeg er her, Jo, sier en kvinnestemme rolig og kjærlig.  Jo ser opp mot døren, og ved vinduet stod jenta fra bildet. Hun er kledd i en blå kjole med blomsterdekorasjoner. Han smiler, og en tåre renner ned kinnet hans. De omfavner og kysser hverandre. Jo tar opp detonatorboksen mellom dem.
  - Tiden er inne, Jo, sier hun rolig. Han nikker. 
  - Nå skal vi aldri skilles igjen, kjære Isa!
Han smiler og Isa nikker. Han tar i håndtaket og trekker ned.

    En eksplosjon hørtes i morgentimene. Jo´s far hadde ikke stått opp enda, men våknet brått av lyden som gjallet og fylte hele huset med en frykt og stillhet. Han kledde raskt på seg og gikk ut. Han så seg rundt og gjekk bort mot bakken som skrånet ned mot jordet. Et skur står i brann nederst på jordet og trøttheten forsvant med synet. Han visste hva som hadde hendt, han hadde hatt mistanke om det siden det første tyveriet av dynamitt. Han hadde ikke sagt noe, han kunne jo ta feil. Han hadde alt et skrantende forhold til sønnen. Han faller ned på kne, og øynene hans fylte seg med tårer. Vinden slo mot ansiktet hans med lette og varme pust. I vinden kunne han nærmest høre et dødelig sukk av sorg og lettelse. Det kom til å bli en varm og fin dag. Tirsdag syttende juli skulle bli husket.


***


4 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.