Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

Fant ikke bildet

Overnaturlig

Klubbeier: BetinaR

Dette er klubben for alle... 

Fant ikke bildet

Kaffebaren

Klubbeier: ozzrum

For oss som elsker kaffe 

Du skal ikke sove bort sommernatten

Du skal ikke sove bort sommernatten

 

En aldri så liten novelle da, lenge siden sist gang :) 

ingen beskrivelse KathSky8 år siden

Selv om tankene mine er ett eneste kaos, finner føttene mine veien av seg selv. Det er halvmørkt ute, vinden leker forsiktig med håret mitt mens musikken fra den lille mp3 spilleren min stenger alle andre lyder ute. Det er som om jeg er den eneste i verden, ingen biler på veien, vinduene jeg går forbi blunker blindt mot sommernatten, gatelyktene er mørke.

Og jeg vet ikke hvor jeg er på vei, men det vet føttene mine som styrer meg i riktig retning , til jeg befinner meg nede på stranden. Du skal ikke sove bort sommernatten sier en sang, eller var det ett dikt? Jeg vet ikke, men det er den tanken som treffer meg, før tankene går videre i min uendelige uavbrutte tankerekke, tankene mine, hjernen som alltid går på høygir, mitt mishandlede hjerte som enten protesterer eller er enig, men aldri føler seg trygt, bare trampet på, misbrukt, knust og såret.

Så siger jeg ned i sanden, sitter der og ser utover vannet. Nei jeg sover ikke bort sommernatten, jeg vil heller sitte våken hele natten enn å sove alene i den ensomme sengen min. Heller sitte her på stranden hele natten mens vinden kjærtegner meg på en måte ingen elsker noensinne har tatt seg bryet med å gjøre.

En enslig tåre løsriver seg fra de blanke øynene mine. Det er ikke det at jeg synes synd på meg selv der jeg sitter, men jeg lengter og den lengselen blir verre å leve med for hver eneste natt som dukker opp, ensomme, lange og mørke netter.

Jeg fanger opp tåren med pekefingeren min, mens nye tårer finner veien ned kinnene mine. Lenge ser jeg bare på hånden min, legger så den andre hånden mot håndflaten min, og fletter fingrene mine sammen, og hjertet mitt vrir seg i en aldri så liten smerteri.

Lenge stirrer jeg på mine hender, ser for meg at fingrene mine er flettet sammen med fingre som ikke er mine, en annens hånd, en kjærlig hånd. En hånd hvor fingrene hadde passet perfekt mellom mine. Jeg klarer ikke å holde igjen hulkene som kjemper seg opp strupen, jeg klarer ikke å kvele sorgen eller svelge smerten.

Alt stiger opp til overflaten på netter som dette, jeg lar masken min falle, for her er det bare stjernene som ser det, jeg lar all påtvungen styrke smelte bort, jeg lar sjelen min ligge bar, blir naken, hudløs og sårbar, her hvor ingen kan røre ved smerten min.

Jeg skvetter merkbart idet en hånd legger seg på skulderen min, stivner så til i frykt, holder pusten selv om jeg iblandt hikster til på grunn av den gråten som egentlig ikke hadde stanset enda, klynker på grunn av hulkene jeg prøver å holde tilbake.

Lyden av at personen setter seg ned bak meg, nesten inntil ryggen min, med beina på hver side av meg, ikke helt tett, men nok til at jeg kan kjenne varmen fra en annen kropp. Jeg snur meg sakte og ser skrått opp mot personen. To varme livlige øyne møter blikket mitt, en morsom liten nese er det neste jeg ser, og en munn som helt tydelig er vant til å smile mye, en munn med myke lepper og i kinnene hans kan jeg se antydning til smilehull, selv om han nå ikke smiler. Han bare ser på meg med denne varmen i blikket, og antydningen til ett spørsmål. Han trenger ikke si noe, jeg ser i øynene hans at han bare ønsker å trøste, uviss på hvorfor han ønsker å gjøre det for en fremmed jente, vil jeg ikke avvise ett medmenneske som faktisk ser ut til å ha ett godt hjerte, så jeg bare nikker, så han vet at det er greit.

Så han setter seg tettere inntil når jeg snur ansiktet mot vannet igjen, legger armene forsiktig rundt meg og trekker meg inntil. Legger haken sin på toppen av hodet mitt slik at jeg kan hvile mot brystkassen hans , kjenner hjertet banke rolig, puster inn ett snev av parfymen hans. Jeg er ikke redd, tror ikke han vil gjøre meg noe, kjenner en følelse av at han bare vil meg vel.

Han løfter hånden min, legger den mot sin og fletter sakte fingrene sine sammen med mine, akkurat slik jeg hadde gjort selv for ett øyeblikk siden... Kanskje han hadde sett meg gjøre det? Men det plaget meg isåfall ikke, for nå satt jeg trygt, godt og varmt.

Jeg hadde tatt av meg høretelefonene, latt lydene av natten og pusten hans fylle hodet istedet. Så begynte han å synge, stemmen hans var lav, mild og litt hes, den la seg rundt meg som en kappe, den vugget meg, den trøstet meg, den fylte meg...

Idet han slutter å synge kan jeg kjenne leppene hans mot halsen min, han bare stryker de fjerlett over huden min, så stryker han kinnet sitt mot mitt, mens den ene hånden hans stryker meg gjennom håret og den andre armen ligger trygt rundt midja mi.

Og slik sitter vi lenge, nært, sårt, men vakkert, det er uendelig vakkert, vi eier en liten bit av evigheten. Slik sitter vi, hele natten. Ingen ord deler vi, annet enn de han synger for meg, ikke kysser vi, annet enn kyssene han fjerlett strør over halsen min iblandt. Det begynner å lysne, solen har våknet, han tegner i sanden med den ene hånden, mens han enda stryker meg gjennom håret med den andre. Så gir han meg en lang, varm og nær klem, ser meg i øynene en liten stund, smiler, også går han.

Jeg kjenner ett lite blaff av skuffelse, var det alt, var det kanskje bare en drøm? Så ser jeg ned på sanden og ser hva han tegnet der. Du skal ikke sove bort sommernatten, står det, og under der står nr hans. Jeg smiler og tenker at nei, du har helt rett, man skal ikke sove bort sommernatten nei. Så jeg skriver ned nr hans på mobilen min, tegner ett hjerte rundt det han hadde skrevet i sanden.

Og idet jeg går hjemover, kjenner jeg at han har leget en liten bit av hjertet mitt..


14 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.