Min første kjærlighet

Det skal ikke være lett å være mobbeoffer, 14 år og forelska for første gang. I en verden man ikke tror er ment for en selv og med et lokalsamfunn man føler egentlig gir blanke epleskrott i hvordan man er eller føler seg. Men dette er faktisk en fin historie. Et fint minne som mang en gang har fått et smil til å leke seg på leppene mine.

Ungdomsklubben på Lesja var et sted mange savner, for det var veldig mange som kom dit for å danse, spille biljard og være sammen. Vi fekk sågar male veggene hvordan vi ville.

Jeg er ikke helt vant med å være sammen med mange, for jeg følte, og forsåvidt fremdeles føler at jeg egentlig ikke er velkommen. Så det at jeg dro på discotek den kvelden var egentlig forbi min tankeevne. Men jeg er glad jeg gjorde det.

For der stod hun, høy og slank og så utrolig pen. Ei av de som faktisk ville snakke med meg. Blir glad når jeg tenker på den kvelden. Hilde Doseth, gikk i min klasse, og jeg lover deg, jeg følte meg svært heldig hver gang et smil kom i min retning.

Men uansett, jeg stod vel i et hjørne og så henne danse, så henne kjøpe en brus, så henne snakke med...urk...andre gutter. Greit nok med andre jenter, men når hun gjekk på dansegulvet med en annen fyr, så ble litt av hjertet mitt trampet på. Men for hver halvtime som gikk, så kom jeg meg nærmere henne.

Hun så meg komme, og jeg tror hun fniste litt, som alle fjortiserjenterips gjør. Jeg tror også jeg stammet gjennom hele den ene låta, og gang på gang kom det en annen før meg. Hadde det ikke vært for at jeg nett hadde sett på skrekkfilm, og gjort fra meg før på kvelden, så hadde jeg nok gjort mer enn bare tissa i buksa.

Men så kom det en låt, som den kvelden ble yndlingslåta mi, ihvertfall en av dem. Det var nemlig til den nydelige stemmen til Cecilia Vennersten, som formet teksten til "Det vakraste jag vet" at Hilde ba MEG om å danse, og det uten verken å nøle eller stamme.

Meg....danse....sammen...?

Tror det var ordrett det som kom ut av munnen min med en gang. Hun smilte, nikket og tok hånda mi. Geleidet meg frekt innpå midten av dansegulvet. Det var kun 3 andre par som danset.

Jeg turte bare så vidt å legge armen min rundt henne, men hun trykket meg inntil hennes kropp. Det var de aller beste minuttene jeg har hatt, og jeg klarte ikke slutte å smile. Alt så ut til å gå i slowmotion, og det var bare meg og Hilde i verden. Det var den siste låta den kvelden. Det siste som skjedde den kvelden var at jeg turte å kysse henne...forsåvidt på kinnet, men likevel et fullverdig kyss.

Så kom det en annen dag, og jeg hadde mannet meg opp, som den spinkle småtassen jeg var. Jeg spurte henne rett frem, på en søt papirlapp...: Vil du være kjærsten min? (siden jeg da ikke helt visste hvordan man skulle si det...)...

Hun ga meg lappen tilbake

Hun sa nei.........