Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

Fant ikke bildet

Er-du-erfaren-ma...

Klubbeier: Noora

For oss jenter som ikke g... 

ingen beskrivelse

Kåt

Klubbeier: Sindrestransport

Er du småkåt eller bare k... 

Pubertetens ofre

Pubertetens ofre

 

En liten tankerekke til trist musikk og grått vær, og et inderlig ønske om å dra tilbake i tid. Til da verden var Lesja og det fantes monstre i det høye gresset 

ingen beskrivelse Hais1 tiår siden

Så jeg kan love deg, jeg gruer meg til mine eventuelle jævelavkom blir såpass gamle at de skjønner hvor mye faenskap de faktisk kan utsette et sart hjerte for. (Nå tenker jeg forsåvidt på mora, da jeg mest sannsynelig kommer til å slå meg sammen med unga...det gjelder jo å ha et godt forhold til dem...??)


Jeg selv har gjort mye rart. Jeg har følt mye rart. Jeg har smilt og jeg har felt bitre tårer. Hvem har ikke det. Alt fra en nedspikret pung til de kalde avslagene fra klassens peneste jenter. Det sårer på en måte mest. Men som med alt annet, man kommer over det.


Jeg syns synd på mamma som måtte leve sammen med meg og bror jordhøy. Aldri enig i noe, annet enn at vi var uenig i alt. Ikke det tvprogrammet, ikke det spillet, han fikk mer potetgull, jeg fikk mest brus, muha! Men det var og de tider som livet var perfekt for alle. Hvor jeg og bror Jordhøy kom sammen og kunne fungere som helter.


I det høye gresset. Vi lekte gjemsel. Jeg hadde så vidt blitt lang nok til å se over stråene. Og det gjorde meg trist. Jeg visste at verden ville forandre seg jo høyere over gresset jeg kom. Men jeg kunne ikke tenke på det. Jeg måtte tenke på blackjack, jeg skulle slå bror og søster. Og det ble til at de slo meg, men med smil, latter og gode krydderpølser. Og en lang sykkeltur midt på natta.


Det regnet bare litt, små dusk av dråper trapp kinnene våre som glødet av liv og smil. Vi stoppet på veien og spiste noen flere krydderpølser. Bare synd vi hadde glemt å ta med drikke. Vi ser på hverandre. Blikk møtes, og når jeg tenker tilbake nå, kommer minnene opp som triste melodier fra et sted langt inne i hjernen. Slowmotion. Repeat.


Men først kom søs opp i pubertet. Med gutter og krimskrams. Og vi kjente hun kom lenger og lenger bort. Jeg aner ikke om bror Jordhøy følte det samme, men jeg ville ikke opp i puberteten. Jeg ville ikke bli borte. Jeg ville ikke miste "uskyld". Jeg ville være her, smilende, glødende. For alltid. Først nå, nesten 10 år etter, har vi begynt å falle tilbake på de gamle fakter. Men sykkelen er parkert til fordel for bil. Jeg tar sykkelen.


Ennå ingen flere isbaner nedover jordet, og verdenstur på jordet, hvor det islagte var nordpolen, og de grønne flekkene var grønland. Garden er så forferdelig omgjort. Dammen er borte, lekestuene er revet, husken er for liten.


Jeg vil være et barn igjen...


14 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.