Damen på Alliance. -en daiehistorie
Et halvbiografisk/halvfiktivt minne fra en barndom i Regnbyen. Enkelte av navnene er endret…
Nikko,
1 tiår siden
Jeg var på vei bortover Allégaten, skulle hente Fredrik og
Kristoffer, for å ta turen ned til hjørnet av Nygårdsgaten og Christies gate.
Der lå den, Butikken. Alliance.
Det er sommer, vi har på oss t-skjorte og shorts og solen steker asfalten svart og varm, så lukten av tjære damper opp mot oss. Inne i Alliance er det kjøligere. Glassmonterene med snop strekker seg ti meter inn i butikklokalet, veggene er dekket av hyller fulle av alt som finnes av søtsaker.
Foran disken står Fredrik, Kristoffer og jeg, vi har allerede blitt enige om hvem som skal først, stein, saks, papir-demokratiet har talt. Først Kristoffer, så Fredrik, så jeg. Damen med de digre daiene går frem og tilbake bak glassmontrene, de store duvende brystene henger tidvis faretruende nær den dype utringningen, så nær at de ser ut til å kunne falle ut når som helst. Butikklokalet anger av tung parfyme og hårspray, den hvite blusen hennes har mørke felter av svette, og lukten av henne blander seg med de andre luktene i rommet. Under daiene er det mørke felter og gjennom blusen anes store, mørke brystvorter. Det er lenge til det er min tur. Fem kroner er mye i 1982 og jeg er mer opptatt av den modne kvinnen bak disken. Eller rettere sagt, de modne, tunge, digre daiene.
Når hun reiser seg opp, beveger de seg sakte opp og ned, tunge, myke bevegelser bak et tynt lag hvit bomull. Når hun snur seg rundt, svinger de seg etter henne, som om de ikke helt klarer å følge med resten av kroppen, men skynder seg tungt etter.
Halsen min er tørr, hendene klamme. Femmeren i høyre hånd kjennes glatt ut om den våte håndflaten min, stoffet i shortsen er plutselig trangt. En begynnende ereksjon gjør seg gjeldende, smertefull fordi jeg ikke har mulighet til å rette på den slik jeg står foran disken mens jeg venter på at det skal bli min tur.
Jeg svelger, tørt, ikke en dråpe vann i munnen. Duvende digre, deilige daier svinger sin tunge vei bak glassdisken. Jeg vrir på meg og kjenner at stoffet yter motstand mot mine bevegelser der i buksen. Tørker pannen med håndbaken, prøver å lure blikket vekk fra henne. Tenke på noe annet. Kjenner at jeg er rød og varm i ansiktet. Hun ser på meg.
”Ja?”
Jeg svelger igjen, strupen kjennes som en ørken.
”Eh,” prøver jeg. Svelger igjen, kremter. ”To pulverfrosker..”
”Kor mye ska du ha for til sammen?” sier hun, mens hun smatter på tyggisen. Svetten tegner silhuetter under daiene nå, de henger tunge og varme foran meg.
”Ehm… Fem kroner,” svarer jeg og vrir på meg. Står helt inntil glassdisken så hun ikke skal se nedenfor skjorten min. Ereksjonen kjemper for å få plass, klemt fast i buksen og presset mot disken, så ingen kan se.
Jeg kjemper meg stavelse for stavelse gjennom skumjordbær, punsjknapper, krokodiller, sure føtter og spesial, mens daiene duver og gynger foran meg, vrir meg når hun snur seg for å gi plass til den harde reaksjonen på hennes kvinnelighet. Endelig gir buksestoffet seg og den glir opp mot magen, ikke lenger smertefullt fanget halvveis bøyd under bomullen. Hun gir meg posen og tar imot den blanke, fuktige femmeren. ”god hælg då, gutter!” roper hun etter oss mens vi rømmer ut i den bølgende bergenske sommeren.
”Du fikk stå, du, Nikko,” sier Kristoffer til meg og ler. ”Og det gjorde ikkje dokker?” ler jeg tilbake. Der står vi, midt i Christies gate, tre gutter med bulende shorts.
